Et spørsmål om stil

Når håndballjentene har gruppeoppgaver om hvordan de skal lykkes i VM, samles fotballgutta i garderoben for å snakke ut om hvorfor treneren tar feil.

IDET spillergruppa i Vålerenga forleden satt i garderoben på Valle Hovin og diskuterte endringene de ville ha i trener Kjetil Rekdals taktikk, sto landslagssjef Marit Breivik på podiet på Ullevaal Stadion og fortalte om hvordan hele kvinnelandslaget sammen skal fortsette suksessen etter fjorårets EM-gull.

Mens VIF vakler i innspurten til en etterlengtet serietriumf, er det å vinne blitt en selvfølge for jentene i det norske håndballmiljøet.

Bortsett fra at det internasjonale nivået i de to idrettene ikke er til å sammenlikne, går det likevel an å titte på hvordan Marits jenter vinner.

Da risikerer flere av oss å lære noe om ledelse.

DEN HAR for øvrig ikke vært spesielt svak i VIF heller. Oslo-klubben har fortsatt muligheter til sitt første seriegull på tjue år, og både trener og spillere håndterer tilsynelatende greit uenigheten om taktikken fra de siste kampene. Sannsynligvis er det heller ikke der at gullet eventuelt glipper.

Likevel er kontrasten ekstrem mellom Marit Breiviks demokratiske og reflekterende lederstil og de trenerregimene som i år dominerer toppen i Tippeligaen. Tom Nordlie i Start, Henning Berg i Lyn, Uwe Rösler i LSK og Roy Hodgson i Viking kan i likhet med Rekdal neppe karakteriseres som tilbakelente langs linja.

GUTTAS IVER bunner i at de gjennomgående har overført lite makt til spillerne sine. Slik blir forandringene der og da som regel trenerens ansvar.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Dessuten er trøkket i beskjedene i seg selv tradisjonelt betraktet som et maskulint maktmiddel. Legg bare merke til hvordan fotballandslagets Åge Hareide foran hver kamp knytter de forventede prestasjonene opp til nye, voldsomme språklige metaforer.

Trenerguttas kampledelse gjennomføres ofte med et ganske så primitivt krigsspråk.

Dette skillet finnes også i det lille håndballmiljøet. Begge landslagstrenerne hadde suksess i fjor, men Gunnar Pettersens styring av håndballgutta bygde på andre prinsipper.

Slik var det sjelden de analytiske paradenumrene håndballguttas rekordstore TV-publikum fikk høre hver gang det var timeout under VM-kampene i Tunisia og mikrofonen ble stukket opp blant Gunnar og spillerne.

Men den røffere stilen fungerte. Under Gunnar Pettersen er landslaget forandret fra et utstillingsvindu for enkeltspillere til et forpliktende fellesskap, og resultatmessig fikk de betalt for det. VM ble vendepunktet for håndballgutta som landslag.

DEN DOBBELTE suksessen er grunnen til at håndballforbundet lar sine to trenere fortsette med litt ulike lederstrategier. Mens Gunnar Pettersen har ganske få samlingsdøgn med gutta fram til EM sist i januar og vil konsentrere den strengt tilmålte tida om å bygge et sterkt sosialt fellesskap, tar Marit Breivik maktfordelingen et steg videre ved hjelp av ny teknologi.

I høst får jentene egne dataprogram med web-TV, slik at de uavhengig av geografien selv kan jobbe med tekniske og taktiske elementer i landslagets spill.

HENSIKTEN ER ikke bare å få flere treningstimer pr. spiller. Selve datajobbingen er et mål i seg selv. Klarer jentene å lære mer teknologi, står de bedre rustet i yrkeslivet etter håndballkarrieren.

Slik helhetlig idrettsledelse er neppe kjønnsbestemt, selv om mange av sportsguttas bruk av den nye teknologien til poker og PlayStation gjør at du iblant kan innbille deg akkurat det. På fotballandslaget har for eksempel assistenttrener Stig Inge Bjørnebye jobbet godt med å vise spillerne sammenhengen mellom fritidssysler og sportslig framgang, og de siste åra er man blitt flinkere i de norske profesjonelle lagidrettsmiljøene til å utnytte dødtida.

FOR DET er den rette helheten alle trenerne prøver å oppnå for sine utøvere. Det er vanskeligst i lagidrettene rett og slett fordi antall faktorer øker med hver spiller i troppen.

Samtidig går det an å gange suksessen på liknende vis.

Foreløpig har det gjort Marit Breivik til en av Norges mest populære foredragsholdere i ledelse, og håndballjentene til vår mest sammenhengende internasjonale suksess i lagidrett.

Det sier i hvert fall litt om stil.