JEVNE JENTER:  Så tett var det mellom Marit Bjørgen og Maiken Caspersen Falla i NM-sprinten. Siden er rollene byttet om, men VM-traseen gir Marit en ekstra sjanse i bakkene. Om hun finner riktig angrepspunkt. FOTO.Erik Berglund
JEVNE JENTER: Så tett var det mellom Marit Bjørgen og Maiken Caspersen Falla i NM-sprinten. Siden er rollene byttet om, men VM-traseen gir Marit en ekstra sjanse i bakkene. Om hun finner riktig angrepspunkt. FOTO.Erik BerglundVis mer

Et spørsmål om timing

Alle de norske sprintgutta pluss Maiken og Marit har medaljesjanser om de treffer med disponeringen av maksfarten.

FOR fem dager siden var sprintgutta oppe i VM-løypa for å finne akkurat det punktet der de kan slå til uten å gå seg helt stive. Det er dette mye av sprintlangrenn dreier seg om:

•• Evnen til å balansere mellom maksfart og melkesyre.

Sånn er denne konkurransen egentlig ikke sprint, men mellomdistanse . En konkurransetid som varierer fra 2.20 til 3.50 min viser det, og løperne har mer og mer spesialisert seg deretter. Særlig fordi distansen opp til 1800 meter skal gjennomføres fire ganger med stadig kortere restitusjonstid.

DENNE mellomdistanse-tenkningen var de norske herreløperne tidligst ute med. Det førte til et samarbeid med den olympiske 800 meter-mester Vebjørn Rodal og ga et par sesonger et ganske klart forsprang fordi treningen var innrettet på å holde maksfart mot slutten av finaleheatet.

Lenge kunne de mer utholdende norske løperne presse konkurrentene inn i for mye melkesyre ved å skru opp snittfarten i kvart -og semifinalene. Dette var også planen før sist OL, men der forandret premissene seg før finalen i og med at både Petter Northug og Ola Vigen Hattestad kom rett fra det siste semifinaleheatet. Det gjorde at de rett og slett ikke klarte åpningstempoet til de mer uthvilte russerne i selve finalen.

Artikkelen fortsetter under annonsen

SIDEN DA er det blitt innført en lenger hvilepause mellom siste semifinale og finale for å gi en mer rettferdig avgjørelse. Dermed trenger ikke løperne å tenke så taktisk på hvilket semifinaleheat det er best å gå i, men det gjenstår uansett nok å fundere på underveis. Først og fremst på når i finalen det er mulig å skru på sitt maksimale tempo.

Sist lørdag fant fire av de fem norske sprintgutta punktene sine, mens Petter Northug presset fram formen på Konnerud. Hvor disse punktene er plassert er en konkurransehemmelighet. Det er ikke sikkert de får brukt dem engang. Sprint er slett ikke blant de enkleste konkurransene å planlegge. Til det kan en eneste løpers annerledes taktikk forandre opplegget for hele feltet. Stikker en russer eller to fra start i heatene, kommer nok også våre løpere til å følge uansett kunnskapen om hvordan denne traseen i teorien best kan angripes.

DENNE dynamikken er sterkest i herrefeltene der det totalt er opp til 10, 15 løpere med realistiske seiersambisjoner. Samtlige fem nordmenn er med i denne gruppa. De er alle blant de raskeste i verden i lett terreng med Ola Vigen Hattestad og Anders Gløersen som de kanskje to beste til å presse enda en fartsøkning ut av et tilsynelatende maksimalt tempo.

For Petter er mulighetene litt annerledes. På Konnerud lekte han seg gjennom flere løsninger i en ganske annerledes løype. I VM-løypa er det et par stigninger som kan være interessante for den store motoren hans. Særlig den siste kneika 400 meter før mål må være forlokkende i en trase der det er vel dristig å stole på ren toppfart helt inne på oppløpet.

HOS JENTENE blir det annerledes fordi den mulige vinnergruppa bare teller noen få løpere. Selv med sterkt forbedret skøyteteknikk vil likevel både Maiken Caspersen Falla og Marit Bjørgen slite med toppfarten i den lette avslutningen. Også de ser mulighetene i en så høy marsjfart som mulig fra start fulgt av angrep i bakkene.

Løypa i jentenes sprint er snaut hundre meter kortere, men den største forskjellen ligger i lengden på den første bakken. Der stiger jentene åtte meter mindre enn guttene noe som vanskeliggjør jobben med å komme seg løs.

Sannsynligvis blir det første rykket bare snakk om å mørne konkurrentene. Avgjørelsen kommer helst i den siste stigningen der de har 80, 90 sekunder igjen å sprinte. Omtrent så lenge er det mulig å gå maksimalt uten å stivne.

Da gjelder det å finne akkurat dette beste angrepspunktet.