- Et steike artig lag

ULLEVAAL (Dagbladet): Noen vil kaste bort tida på to dumme baklengsmål i sluttminuttene, men resten av oss vet hva vi har sett:

Nye Norge spilte en av de mest lovende kampene som er vist av landslaget. Løftet gjelder mer enn underholdningen. Her er kvalitetene som kan gi oss VM-plass fortest mulig.

PÅ DEN SISTE

treningen før kampen avla Åge Hareide en trosbekjennelse om hva han ønsker å få til med dette laget:

- Du kan ta gutta direkte fra Botsfengselet for å stå på rett side av motstanderne. Men poenget er at Norge orker å angripe selv.

Da hadde Hareide akkurat hygget seg med videoen fra den forrige landskampen mot Serbia og sett Morten Gamst Pedersen klarere på egen femmeter for så sekunder seinere å være den spilleren som mottok en flikk fra John Carew i angrep.

I dag kan Hareide sette på videoen og se Magne Hoseth gang på gang i akkurat samme imponerende lange løp mot Russland.

MODERNE FOTBALL

stiller altså ekstreme krav til fysikken. De norske spillerne har ligget i front på dette området i mange år, men er blitt hentet igjen av flere utenlandske lag. Det er på tide å utfordre nye kvaliteter for å hevde seg.

Det er bakgrunnen for at Åge Hareide har snudd opp ned på de fleste rollene på landslaget. Nå skal de fylles med ballsikkerhet, og du så selv at det er mulig. I hvert fall så lenge de er roller i en plan.

HER ER DET

avgjørende forskjell. Under Semb-perioden skrek kritikerne på individuelle ferdigheter, men visste neppe hva de skulle bruke ferdighetene til. Hareide er i ferd med å sette den prioriterte ballbehandlingen inn i et effektivt mønster.

Derfor var kanskje Ole Gunnar Solskjærs flotte førsteomgang som tilbaketrukket spiss et av de beste svarene landslagssjefen fikk i går. Ole Gunnar er en smart mellomromsspiller. Han slipper seg ned mot midten til rett tid, og har presisjon og erfaring til å fordele godbitene mellom spiss og to norske kanter på full fart inn i bakrommet.

I TILLEGG

er Ole Gunnar en viktig mann for å utvikle det norske spillet i etablert angrep. Det er her forskjellen blir størst mot de tidvis primitive variantene av Drillos-fotball nettopp fordi Hareide velger teknisk bedre spillere.

Mer ballhold gir trygghet. Akkurat som den norske stilen blir stadig sikrere for hver seier.

Samtidig gjelder det å huske på at alle de tre norske målene kom etter overganger:

1- 0 fordi Solskjær brøt et russisk angrep og Martin Andresen skjøt med den nye skruglade ballen fra siste VM.

2- 0 fordi Thomas Myhre kastet hurtig og Magne Hoseth forserte femti meter med ball kjappere enn alle som løper ut av Botsfengselet.

3- 0 fordi Frode Johnsen benyttet overtallet i kontringen og Jan Gunnar Solli kan skyte med to bein.

Her har Åge Hareide tatt med seg det beste fra norsk landslagsfotball de to siste tiår: Vektleggingen av det å komme raskt i angrep.

DETTE TEMPOET

er sjelden en individuell bedrift. Riktignok overgikk Magne Hoseth alle på Ullevaal denne kvelden, men tenker han etter i dag er denne strålende kampen tett knyttet til den landslagskulturen som er i ferd med å utvikle seg. Mest til tilliten fra trenerne, så til tryggheten som naturlig sprer seg rundt Martin Andresens rytmekontroll på midtbanen og resten til entusiasmen i hele landslagsflokken.

Så du forresten hvordan Ole Gunnar Solskjær jublet etter scoringene? Han bærer Norges mest berømte navn og har allerede vunnet det meste som er mulig i klubbfotballen. Kanskje jublet han med tanken på at dette kan ende med landslagssuksess også, men jeg tror ikke det.

Han jublet helst som fotballspillere flest over å få være med på et steike artig lag.

FORNØYD: Dagbladets kommentator Esten O. Sæther er fornøyd med det norske landslaget.