LIKE LURE?  Hvorfor skal ikke norsk idrett behandle Erik Tysse på samme vis den dopingdømte Andrus Veerpalu? Her gratuleres Andrus av smøreren sin Magne Myrmo etter OL-gullet i 2006. FOTO: ARNT E. FOLVIK / Dagbladet.
LIKE LURE? Hvorfor skal ikke norsk idrett behandle Erik Tysse på samme vis den dopingdømte Andrus Veerpalu? Her gratuleres Andrus av smøreren sin Magne Myrmo etter OL-gullet i 2006. FOTO: ARNT E. FOLVIK / Dagbladet.Vis mer

Et stusslig norsk stevne

I dag sier norsk idrett ja til OL. Men det er viktigere at idretten vår sier ja til seg selv.

STJØRDAL (Dagbladet) I går fikk kulturminister Anniken Huitfeldt trampeklapp på ledermøtet i norsk idrett for sin nye stortingsmelding "Den norske idrettsmodellen". Applausen var fortjent nok. Sjelden har idretten som sosialt verktøy nådd lenger ut i samfunnet vår, men sjelden har den vært nærmere å kløne det til for seg selv.

Ved å sende en dopingdømt utøver rett til London-OL; altså.

TYSSE-SAKEN er i ferd med å bli syretesten på hva denne applauderte  idrettsmodellen egentlig står for når vi blir fristet av norsk uskyld eller håp om norske medaljer.

Idrettspresident Børre Rognlien fortalte til Dagbladet i går om hvor totalt overumplet han ble av Friidrettsforbundets helt spesielle kvalikstevne for å få sendt sin mann rekordraskt til London. Samtidig ser stadig flere sentrale idrettsledere at det var feil av toppidrettssjef Jarle Aambø å la Olympiatoppens egen ekspert hjelpe Tysse i treningsarbeidet på fritida.

DET SISTE har vært greit nok for det internasjonale friidrettsforbundet. Akkurat det er ikke spesielt overraskende med tanke på hvordan interessen for antidoping-arbeid svinger fra miljø til miljø. Det oppsiktsvekkende i denne saken er hvordan den tradisjonelle norske fronten mot dømte utøvere har slått sprekker.

Mens Anders Solheim, sjef for Antidoping Norge, var først ute med kritikk av Olympiatoppens private trenertillatelse til Stephan Plätzer, har Jarle Aambø avfeid saken ved å nedgradere Solheim til en ren administrativ aktør. Det blir i enkleste laget i et tydelig etisk spørsmål:

Artikkelen fortsetter under annonsen

•• For er det greit at vi nå tåkelegger en vrien nasjonal dopingsak akkurat slik vi hittil har hevdet at konkurrentene våre gjør?

Det må snart flere idrettsledere tørre å svare på.

FORLEDEN fikk den estiske langrennskongen Andrus Veerpalu forlenget dopingutestengelsen sin med ett år bare for å ha gått med treningsdrakt i det offisielle skimiljøet. Det er vrient å se at Olympiatoppens godkjennelse av privat trenerhjelp for Tysse i sin natur skiller seg vesentlig fra den reaksjonen. Det gjelder uansett å begrense det sportslige fellesskapet med de som er dømt for slik å vise at vi står sammen om en ren idrett.

Den norske idrettsmodellen som kulturministeren løftet fram til trampeklapp i går, dreier seg akkurat om det. Den dreier seg om å se idrett som en naturlig del av storsamfunnet, og slik bruke den som et sosialt verktøy for best mulig fellesskap lokalt og nasjonalt.

I TYSSE-SAKEN prøver de involverte å sette en strek over en internasjonal dopingdom. De vil at vi skal handle på grunnlag av at vår idrettshelt er blitt uskyldig dømt, og så late som om ingen ting har skjedd.

Så lett er ikke et internasjonalt rettssystem ment å være. Når norsk idrett ellers kjemper for lengre straffer med minimum 4 års utestengelsen for bruk av bloddoping, kan vi ikke unnskylde oss selv fordi det koster å være konsekvent mot egne dømte utøvere. Det gjør dette til et stusslig nasjonalt stevne.

Historisk har det ikke vært plass for dopingdømte utøvere på norske landslag. Det er enda en grunn for at den sunt verdibaserte norske idrettsmodellen har vært en historisk suksess.

Slik blir utfallet av et lite gangstevne på småveiene nær Søfteland fort viktigere enn selv et gigantisk vinter-OL til Oslo.