EGGEN I SVART OG HVITT: Verden ville vært et fattigere sted uten Nils Arne Eggen, skriver Dagbladets kommentator. Foto: Lars Eivind Bones
EGGEN I SVART OG HVITT: Verden ville vært et fattigere sted uten Nils Arne Eggen, skriver Dagbladets kommentator. Foto: Lars Eivind BonesVis mer

Nils Arne Eggen er kongen av norsk fotball

Et svart-hvitt liv i alle farger, det er det som er Nils Arne Eggen

Norges mest fargerike fotballtrener gir ut ei bok om et liv i svart og hvitt. Det er like riktig som det er galt.

TRØYA ER HVIT, shortsen er svart, men ut over det er det bare farger man forbinder med Nils Arne Eggen. Hele spekteret. Alle regnbuens farger. På en palett der alt flyter i hverandre.

SOM ROSENBORG-TRENER doserte han som oftest på inn- og utpust, gjerne i en sky av sigarettrøyk, trente laget på inn- og utpust, ja, levde livet på inn og utpust. Rastløs. Alltid på vei. Og nå, som upensjonert pensjonist på pensjon, alt ifølge ham selv da vi tok en kaffe før 75-årsdagen for to år siden, skriver han enda ei bok om livet vi har elsket å leve med ham.

Det er som seg hør og bør.

Nils Arne vil alltid ha noe på hjertet.

ALDRI HAR EN lektor, som ifølge Dagbladets tidligere journalist og humørspreder Tande P i sine yngre år mest så ut som "en meieriassistent med ansvar for kefir", hatt en større målgruppe eller lært bort mer. Om fag han ikke kan. Som medisin og agronomi. På språk han ikke behersker. "We play with two stoppers and three spisses". Men i motsetning til veldig mange andre store kvinner og menn i dette landet slapp han å hoppe etter Bjørn Wirkola.

Nils Arne Eggen trente Bjørn Wirkola.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Til seriegull og kongepokal i 1971.

NILS ARNE EGGEN vil alltid være interessant. Fordi han er Nils Arne Eggen. I fotballsammenheng Norges svar på Sir Alex Ferguson. Treneren som tok spillet til nye høyder og gjorde klubben han trente til sin klubb.

Navnet du alltid vil forbinde med Norges største fotballklubb

Navnet som står skrevet med usynlig blekk på alle trofeene i premieskapet på Lerkendal.

ROSENBORG HADDE IKKE vært der de er i dag uten denne mannen. De hadde ikke vært på vei mot sitt 26. seriemesterskap, sitt tolvte cupmesterskap og den tiende sesongen med fullt hus, altså The Double, uten Nils Arne Eggen.

DE HADDE IKKE spilt ti sesonger i Champions League heller. Og møtt Juventus, Bayern München, Borussia Dortmund, Real Madrid, Lyon, Arsenal – you name them – de kom til Lerkendal og fryktet tap. Alle sammen. Og hadde det ikke vært for Nils Arne ville ikke verden fått vite at han dagen før Real Madrid ble slått 2–0 på Lerkendal i 1997 – etter en lang dag med Rosenborg-trening og pressekonferanse – dro rett hjem til Orkdal for å kastrere katta til Lalla, naboen på 85.

Med andre ord; fotballen ville vært fattigere uten Nils Arne Eggen.

Verden ville vært fattigere.

MEN NILS ARNE – og vi er på fornavn, alle som har vanket på Lerkendal er på fornavn med oraklet fra Orkdal, mange sier faktisk bare Nils – er mer enn fotball. Veldig mye mer. Han kunne jo vært statsråd om han ville, gubben – minister i Torbjørns Jaglands norske hus. Tenk det, en fotballtrener ved kongens bord. En tidligere høyreback som sikkert hadde tatt seg en røyk med hans majestet når de ikke satt ved kongens bord.

Han kunne egentlig vært hva som helst, Nils Arne. Til og med meieriassistent. Men han valgte å bli lektor, Ibsen-fantast og fotballtrener. Og denne miksen, fordi pedagogikken er en av bærebjelkene i det eggenske tankesettet, plasserer han i et historisk perspektiv høyt over alle norske fotballtrenere.

Bortsett fra en.

Drillo.

Treneren han står fjellstøtt ved siden av.

NOEN MENER FORAN, men det handler om mora eller dattera. Det Nils Arne gjorde for Rosenborg gjorde Drillo for Norge. Parallelt. På sin måte. Og er det noe jeg ikke helt klarer å få hodet mitt rundt, så er det at denne kategoriske, uredde og bastante mannen aldri brukte det offentlige rom til å prøve å forene Drillos strengt organiserte og kompakte forsvarsspill, og sitt eget risikofylte angrepsspill, til en rød tråd som kunne skapt en slags fellesnevner og tatt norsk fotball videre.

Fordi han holdt kjeft når kameraer og mikrofoner var på, vant Drillo-fotballen spillestildebatten.

Utviklingen av norsk fotball, fordi den gikk i den ene retningen, tapte på det.

NILS ARNE EGGEN trenger ikke å ha det siste ordet. Men han liker det. Han liker å sette skapet på plass. Enten det handler om fotball, medisin eller agronomi. Og med beskrivelsen av livet i svart og hvitt har jeg forstått at det er det han gjør.

Han forteller sin historie.

Det er han vel unt.