Et trist kapittel

Den norske landslagssuksessen på 90-tallet handler om lojalitet, samhold og offervilje. Det gjør ikke det ferskeste kapittelet i boka til Ole Gunnar Solskjær. Landslagssjef Nils Johan Semb går en vanskelig tid i møte hvis signalene fra Solskjær er representative også for de viktigste landslagsspillerne.

Ole Gunnar Solskjær lagde bok i VM-oppkjøringa, og et nytt kapittel etter VM-sluttspillet. Jeg påstår ikke at Solskjær har brukt tida og kreftene feil, bare fastslår at boka holder et høyere nivå enn Solskjær selv har gjort på lenge.

Solskjær er for tida giftigere på trykk enn på banen.

Solskjær ga i går landslagslege Trygve Kase en uforbeholden beklagelse etter at han i boka lar en faktisk feil begrunne frustrasjonen over at Roar Strand ble byttet inn i Italia-kampen _ ikke ham selv.

Det er ille nok for sesongens hittil største sportsboksuksess. Solskjærs innsats som doktor blir likevel av mindre betydning i forhold de signalene han gir i det nyskrevne kapittelet om VM-sluttspillet.

Isolert sett er de ikke dramatiske. Men de uttrykker en del av de holdningene som faktisk er den verste trusselen mot fortsatt norsk landslagssuksess _ og som både landslagsledelsen og alle som følger landslaget er veldig på vakt overfor. Og det er dramatisk.

Det handler om å prioritere arbeidsgivere foran landslaget. Og det handler om å utfordre den helt spesielle lojaliteten som har eksistert på landslaget gjennom hele suksessperioden. Det handler rett og slett om at landslaget ikke er like viktig lenger.

Skarp kritikk

Følgende er en sammenfatning av noe av det Solskjær uttrykker i boka:

Artikkelen fortsetter under annonsen

,ø,øHan mente treningsleiren med Manchester United i Danmark var viktigere enn avskjedsfesten med Drillo i Frankrike, og dro til sin engelske arbeidsgiver umiddelbart etter tapet mot Italia _ til tross for at manager Alex Ferguson ga ham tillatelse til å bli igjen.

,ø,øHan trekker inn medspillere i sine egne negative refleksjoner rundt det som skjedde i Italia-kampen, og gir indirekte uttrykk for at han burde spilt i stedet for både Roar Strand og Ståle Solbakken.

Solskjær refererer også til et utbrudd fra Kjetil Rekdal _ «Helvetes amatører» _ etter at Rekdal i garderoben fikk kunnskap om omstendighetene rundt bruken av Roar Strand.

Alle synspunktene ender i skarp kritikk av Drillo.

Spekulere

Solskjær er den nordmannen som i sterkest grad har tilegnet seg den delen av den engelske fotballkulturen som handler om å distansere seg fra omverdenen. Solskjær er ytterst lojal overfor Alex Ferguson og Manchester United, og vil ikke at et liv i offentlighet skal påvirke det sportslige.

Han legger ikke skjul på at arbeidsgiveren er den viktigste drivkraften i hans profesjonelle liv. Og enda viktigere i denne sammenhengen:

Han er neppe alene om å ha den innstillingen. Bare spillerne selv vet i hvor sterk grad holdningen gjenspeiles i prestasjonene på landslaget. Vi andre kan bare spekulere.

Utliknet

Norge er en liten fotballnasjon med et svært begrenset utvalg av virkelig gode spillere. Et åpenbart handikap i forhold til de stornasjonene vi er på nivå med. Norge har mer enn utliknet forholdet gjennom samhold, disiplin og helhjerta offervilje.

Det er kvaliteter Norge ikke har råd til å miste. Men vi har naturligvis råd til å miste dem som ikke er villige til å ta med seg holdningene fra Drillos-perioden videre.