GODT NOK:  Therese Johaug jubler for en bronsemedalje. Det er ikke alltid bra nok for et bortskjemt norsk sportspublikum. FOTO: Thomas Rasmus Skaug / Dagbladet.
GODT NOK: Therese Johaug jubler for en bronsemedalje. Det er ikke alltid bra nok for et bortskjemt norsk sportspublikum. FOTO: Thomas Rasmus Skaug / Dagbladet.Vis mer

Et utakknemlig land

Norge er i ferd med å bli best i Sotsji-OL. Det bør holde for oss alle.

EGENTLIG er Marit Bjørgen i ferd med å bli den beste kvinnelige utøveren i Vinter-OL gjennom alle tider. Men etter å ha tatt sitt femte gull, var det alle andre hun snakket om. Mest av alt de utskjelte smørerne:

- Det er utrolig at folk kan sitte hjemme i Norge og sende e-post og sms med stygt innhold til smøreteamet. Jeg hørte fra smøresjefen Knut Nystad at datteren hans ble mobbet på skolen. Det er ekkelt, sa Marit.

Det sier også noe om deler av et hjemmepublikum som i et par gledesløse OL-dager forleden misset grovere enn hvilken som helst skismører.

Etter noen tiår med sportslig suksess er Norge blitt et utakknemlig land. Der utlendingene sliter med å skjønne at en så liten nasjon kan vinne så mye i vinteridrett, var visst en håndfull gull og en haug andre medaljer ikke bra nok for oss. For et par dager siden var Sotsji-OL omtrent mislykket, og alle de tidligere norske toppresultatene bortimot glemt.

I SAMME periode har toppidretten vår fått fram de flotteste utøverne vi noen gang har sett. I går byttet Ole Einar Bjørndalen plass med Bjørn Dæhlie som tidenes mestvinnende vinterolympier. Begge to tilhører denne siste generasjonen; skapt gjennom mobliseringen til Lillehammer-OL da idrettslederne skjønte at de var nødt til å jobbe sammen for å få maksimale resultater.

Samtidig har altså Marit Bjørgen pløyd seg gjennom en jentenes toppliste som er spekket med gamle dopere. Det er en historiens ironi at Marit tar nok et gull samtidig som nettet snører seg sammen rundt Estlands Kristina Smigun. Lenge hang de norske jentene etter konkurrentene ganske enkelt fordi idrettsdopen hadde mest effekt på kvinner. Det var jo derfor de norske gutta vant adskillig mer enn jentene våre tilbake i Lillehammer-OL 1994.

Slik var det spesielt å se at det ble Norge som tok gull i OL-historiens første mix-stafett i skiskyting. Det var et løp der grunnlaget ble lagt av Tora Berger og Tiril Eckhoff. Den yngste er et resultat av Skiskytterforbundets systematiske jobb med å bedre rekrutteringen blant jentene; den eldste en forutsetning i seg selv for at generasjonsskiftet i miljøet er i ferd med å bli vellykket.

FOR nå er sjansene for Norge i kvinneidrett større enn noen gang. Ut fra resultatene både de siste sesongene og i Sotsji, virker det som om dopmisbruket i skisportens utholdenhetsgrener er redusert. Det er jo derfor mektige Russland til tross for alle ressursene som er blitt brukt for å få medaljer på hjemmebane, fortsatt henger etter i kvinneklassen både i langrenn og skiskyting.

Norsk toppidrett velter seg ikke i luksus. De som er blitt mest utskjelt de siste dagene, hører til vinteridrettens dårligst betalte. Det er en gjennomgående utfordring for nasjonalidrettene våre å skaffe økonomi til å ta vare på kompetansen både blant trenerne og hjelperne.

Noen av de største stjernene har riktignok inntekter opp mot den internasjonale fotballklassen, men de utgjør unntaket. Skal Norge fortsatt prege internasjonal vinteridrett må vi sikre dette miljøet muligheten til å ligge i front også på treningslære, støtteapparat og utstyr.

Det gjør vi altså ikke ved å spre møkk i kommentarfeltene på nettet, sende ekle e-mail eller kreve øyeblikkelig hjemreise for smøringsbussen og alle dens passasjerer. I går gled de norske gullvinnerne fra konkurrentene igjen, men da var det stort sett bare Marit Bjørgen og de andre utøverne som var rause nok til å takke.

Et utakknemlig land glemmer fort sånt.