Et VM for de feige

VM ER I FERD med å bli de forsiktiges mesterskap. England, Danmark og Sveriges mesterskap. Kall dem gjerne feige. Og primitive. Og destruktive. Akkurat som disse nasjonene kalte Norge da vi forsvarte oss klokt og risikofritt til en viss suksess på dette nivået.

England, Danmark og Sverige har spilt en fotball som ikke appellerer til så mange andre enn patriotene - inkludert mange av oss nordmenn. Fordi vi har et både geografisk og sportslig fellesskap med disse landene. Og fordi vi bedre enn noen andre fotballnasjoner vet hvordan det er å forholde seg til motstandere som i utgangspunktet er bedre enn oss.

LIKEVEL FØLES det bare rett og rimelig å dele ut noen sårende karakteristikker til nasjonene som i sterkest grad har kritisert de norske fotballframgangene de siste årene. Ikke minst fordi vi de siste dagene har hørt fra både dansk og svensk hold at det kan være lurt å dyrke «Drillos-stilen» i jakten på avansement i VM. Og fordi det har vist seg også i praksis.

ENGLAND HAR SPILT tre middels kamper. I den viktigste var de litt bedre enn Argentina. De har scoret to mål. På straffe og på corner. England har ikke annet å vise til enn en brukbar defensiv trygghet og en gørr kjedelig resultatrekke: 1- 1, 1- 0 og 0- 0.

Men overordnet alt: De avanserte fra dødens gruppe. Uten kritiske bemerkninger til måten det skjedde på. Verken fra nasjonal eller utenlandsk ekspertise. Norge hadde blitt utskjelt om vi hadde avansert til en åttendedelsfinale på samme vis.

SVERIGE HAR FORSVART seg etter beste evne fra første kamp. Danmark justerte seg mot en mer defensiv tankegang etter hvert som gruppe A tetnet seg til. Resultatmessig kom de seg videre. Prestasjonsmessig tapte de for både Frankrike og Argentina i hver sin gruppefinale.

Det er naturligvis ingen tvil om hva som er viktigst. Men samtidig sitter vi igjen med inntrykket av at det er de mest forsiktige, de feigeste, som har lyktes best så langt i VM. Som alltid med unntak: Senegal, Paraguay - og kanskje et par til de kommende dagene.

SVERIGE- ARGENTINA ble preget av analysene som ble gjort i etterkant av oppgjøret mellom Argentina og England. Da stanget Argentina konstant og fantasiløst - og forgjeves - mot Englands robuste midtforsvar. Det merket Argentina. Og det så Sverige. Og begge nasjoner tok de naturlige taktiske grepene.

  • Argentina prioriterte å komme seg fram på kantene. Sverige, derimot, prioriterte naturligvis å gjøre som engelskmennene: Stanse argentinerne sentralt i banen. Og heller tømme kantene for forsvarere.

Og slik så det også ut.

SVENSKENE GA argentinerne uforsvarlig mye boltreplass på flankene - og en rekke muligheter til presise innlegg. Men: De mobiliserte tilsvarende inne i feltet, med styrke og aggressivitet i duellene - og en keeper som rettet opp et par halvflauser fra de to første kampene.

Kampen var skapt for de svenske midtstopperne. De sto noen meter foran keeper Magnus Hedman og klinket til alt som rørte seg - uten rom bak seg som kunne avsløre dem på farta. Akkurat som Norge har gjort. Derfor var også midtstopperne Sveriges to viktigste spillere.

SVERIGE VANT dødens gruppe. Belønningen er den enkleste veien videre. I hvert fall fram til de antakelig møter Brasil i en semifinale. Først Senegal i åttendedelsfinalen og deretter en takknemlig motstander i kvartfinalen. Sverige kan vinne en ny VM-medalje. Bare de våger å være feige nok.