Et VM for stjernene

VM blir individualistenes mesterskap. Stjernenes. De som har evnen til å avgjøre en kamp. Og motet til å våge. Det er ikke tilfeldig at vi finner de tre største individualistene hos de tre største VM-favorittene: Totti fra Italia. Veron fra Argentina. Og selvfølgelig: Zidane fra Frankrike.

Kall dem gjerne den moderne utgaven av spiller nummer 10. Hjernen i laget, ballføreren, den kreative. I dag eksisterer knapt den klassiske utgaven av spiller nummer 10 lenger. Kravene til en slik type har forandret seg. Men betydningen av en tilsvarende sentral offensiv skikkelse er større enn noen gang. Det vil VM vise.

I et mesterskap som dette er det fysiske, tekniske og taktiske nivået svært høyt. Lagene orker omtrent like mye, har omtrent det samme høye ferdighetsnivået og forstår omtrent like mye fotball.

Tar vi vekk de åpenbare variablene - flaks, dommeravgjørelser, varme og luftfuktighet - så vil lagenes VM-suksess avhenge av individualisten.

Enten han som står fram. Eller han som ikke gjør det.

Det handler om å dyrke det ekstreme. Det vi i Norge kaller spisskompetanse. Og som vi gjerne forbinder med en som hopper veldig høyt eller løper veldig fort eller som rett og slett spiller best fotball når han ikke har ballen.

I utlandet - her definert som de nasjonene som klarte å kvalifisere seg til VM - handler det ekstreme i større grad om å frigjøre og dyrke den beste av mange dyktige individualister. Kall det gjerne stjernen.

Vi ser det i økende grad. Og inntrykket forsterkes i teorien - i de tallkombinasjonene som antyder et lags formasjon. VM vil nemlig også bli et oppgjør med de tradisjonelle tallkombinasjonene vi kjenner så godt:

  • 4- 4- 2, 4- 3- 3, kanskje også 3- 5- 2 og definitivt den norske klassikeren: 4- 5- 1.

Den historiske 3- 0-seieren borte over Polen i 1993 - kampen som sendte oss til USA-VM i 1994 - er temmelig sikkert fotballhistoriens mest ekstreme eksempel på en 4- 5- 1-formasjon i praksis. Vi vil aldri få se noe liknende igjen. Mest fordi Norge den gangen var en fremmed gjest i dette selskapet. Ubedt også, vil sikkert noen hevde.

Men også fordi tempoet i dagens toppfotball er så høyt og forflytningene så mange og samtidige at det ofte ikke er mulig å registrere disse tallkombinasjonene i praksis. Men på papiret ser man forandringene.

Se bare:

  • Argentina spiller i en 3- 3- 1- 3-formasjon. Juan Sebastian Veron er han ene. Bevegelig, pasningssikker og gjennombruddssterk like bak spissene. Veron skjermes og dyrkes. I så stor grad at det ikke er plass til superstjernene Batistuta og Crespo på banen samtidig.
  • Frankrike spiller i en 4- 3- 1- 2-formasjon. Zinedine Zidane er han ene. Verdens beste fotballspiller. I samme posisjon som Veron.
  • Italia spiller i en 3- 4- 1- 2-formasjon. Francesco Totti er han ene. En kreativ tilrettelegger som i størst mulig grad skal få ballen rettvendt og i fart. I samme posisjon på banen som Veron og Zidane.

De tre største favorittene til VM-gull. Historisk sett må vi vel også ta med Tyskland.

  • Tyskland spiller i en 3- 4- 1- 2-formasjon. Michael Ballack er han ene. Ballack demonstrerte sin store kapasitet for Bayer Leverkusen i Champions League. Rollen hans er den samme som Veron, Zidane og Totti har.

Og slik kan vi langt på vei fortsette, selv om ikke tallkombinasjonen i like stor grad underbygger individualistens betydning:

  • Portugal (4- 2- 3- 1) har Figo i en fri offensiv rolle uten store defensive forpliktelser. Brasil (3- 2- 3- 2) har Rivaldo i en tilsvarende rolle. Spania (4- 4- 2) har Raul som en litt tilbaketrukket, vandrende spiss, og Danmark (4- 2- 3- 1) har Jon Dahl Tomasson i rommet bak spissen Ebbe Sand. Også David Beckham og Fredrik Ljungberg dyrkes i stor grad som individualistene i det engelske og svenske kollektivet.

Vi ser enkelte tendenser også i Norge. Foreløpig best i Vålerenga, der Kjetil Rekdal har gitt Tobias Grahn en fri offensiv rolle i laget. Magne Hoset dyrkes litt i samme grad i Molde, men uhyre forsiktig. Til og med Rosenborg har eksperimentert litt med en slags 4- 3- 1- 2-formasjon, med Hassan El Fakiri som han ene. Og på landslaget har tidvis Ole Gunnar Solskjær glidd inn i en tilsvarende rolle.

Men nå handler alt om VM-sluttspillet Norge aldri kom til. Mye fordi Norge mangler de individualistene som vil prege fotballpraten den neste måneden.