Ett minutts magi

Svenskene sa at de norske jentene bare kunne spille rått i rugbybyen Warrington. Joda; rått bra akkurat i sekundene som avgjør de viktige fotballkampene.

SVENSKE fotballkjennere har hatt mye moro av det primitive norske spillet denne uka, men det er bare vi som får hygge oss videre i EM.

Kanskje er dette norske laget for fomlete og ujevnt til å slå favoritten Tyskland på søndag, men egentlig betyr det ingen ting.

For vi har sett glimtene som kommer til å fylle tribunene med glade tilhengere i år framover.

TRE AV glimtene var norske. Noen sekunder med alle de klassiske fotballferdighetene som ligger bak sportens flotteste mål.

Til sammen ett snauts minutt magi, og Norge var klar for EM-finale.

Da er det lett å være klar for jentefotball som en stor internasjonal idrett.

Så gjelder det bare å bygge opp landslaget slik at vi fortsatt henger med i den utviklingen. Selv i finalerusen går det an å innnrømme at vi tidvis har sjanglet oss fram til suksessen.

Men akkurat det har kantete, hardtkjempende norske fotballandslag gjort før.

FRA START så dette ut som en kamp det ikke var mulig å tape.

Så stinn av flaks var Norge i åpningsminuttene at det minnet om en usedvanlig heldig kveld mot Nederland i Rotterdam for et dusin år siden dengang det norske herrelandslaget var på vei til sin første store internasjonale bragd uten riktig å være voksen for det.

Artikkelen fortsetter under annonsen

I går så det ut som om Norge var på feil bane igjen.

På sidelinja forsvant trener Bjarne Berntsen dypt inn i bekymringsrynkene sine, og han kunne ha blitt der resten av kvelden.

Stort dårligere er det ikke

mulig å spille i en EM-semifinale uten å slippe inn mål.

Men så var det Bente Nordby.

NORGES veterankeeper var lenge den eneste som presterte på vanlig nivå. Mens resten av laget stivnet i EM-nerver, var Bente seg selv.

Det holdt til å redde laget ut av håpløsheten.

For selvsagt er ikke fotballjentene like hjelpesløse teknisk og taktisk som det virket gjennom den første halvtimen.

DE SLAPP også å gå til pause uten den følelsen. Sekundene før 1- 0 målet inneholdt alt av kvalitetene som løfter bra fotballag ut av den dypeste gjørma:

Den smarte timingen i det dype løpet til Solveig Gulbrandsen, følelsen i langpasningen fra Ingvild Stensland og den finstemte lobben fra Kolbotn-venninnens strake høyrevrist.

Det var en scoring til å bli god på.

Og det skulle bli bedre.

ALLEREDE 2- 1 målet var enda et hakk opp.

Nå var Solveig pasningslegger selv. Et skrudd innlegg fra kanten i rommet rett bak den første midtstopperen. Det er der selv de beste forsvar kan være sårbare om noen klarer å komme i det lille hullet foran neste stopper. Isabell Herlovsen klarte nettopp det.

16-åringen som hadde timet løpene sine feil gang på gang gjennom førteomgangen, traff plutselig perfekt på vei inn fra kanten og gjorde 2- 1 til en klassescoring.

3- 2 kom på hele registeret. Ane Stangelands trøkk i overgangen fra eget forsvar, presist fra Dagny Melgren over hele svenskerekken til siste stolpe

og så selvfølgelig Solveig Gulbrandsen.

SOLVEIG er fostret til å bli en herlig ballspiller av Gubben selv, som kjørte henne rundt fra løkke til løkke på Østlandet og lærte Solveig og resten av de små Kolbotn-jentene, med stram disi

plin og snert i replikken, hvordan fotball var et spill som ikke skulle sparkes, men; ja, nettopp:

Spilles. Men mens pappa

Gulbrandsen var en leken showspiller fra Vålerengas myteomspunnete fortid på Bislett, trenger ikke datteren å ty til lett overdreven mimring for å kalle fram fotballstorhet.

Solveig Gulbrandsen er en stor fotballspiller nå, det norske landslaget er virkelig i EM-finalen og jentenes fotball

holder til å gi oss mange glade kamper.

Da er det ikke lenger tilfeldig magi.

Bare god fotball.