Live-published photos and videos via Shootitlive

VM i gatefotball for hjemløse

Ett øyeblikk endret livet til André (48): «Nå leker vi med livet her, nå må vi tenke litt»

André Olsen har ruset seg i 30 år. Nå representerer han Norge i VM i gatefotball.

(Dagbladet): - Jeg elsker fotball, hvorfor vet jeg ikke. Menn og baller - det er merkelig det der, sier en blid André Olsen (48) til Dagbladet.

Olsen er den eldste spilleren på det norske landslaget i VM for hjemløse i gatefotball.

Da Olsen tirsdag entret banen for herrelandslaget i åpningskampen mot Brasil, lå de under 0-3. Kampen endte 3-6 etter noen flotte redninger av 48-åringen.

- Ja, han gamlefar er kjapt nede han. Jeg spiller egentlig ute på banen, men så lenge jeg får spille så tar jeg den rollen, sier Olsen, og forteller at det viktigste ved å være keeper i gatefotball er å sette spillet hurtig i gang.

Ved siden av raske igangsettinger, er det viktig for Olsen å spre glede ute på banen.

- Jeg liker tanken om at det er én for alle og alle for en. Når du går utpå der så er man en. Hvis det skal fungere så må man klare å se hverandre og ha det bra sammen, sier han, og fortsetter:

- Det er viktig å ha det moro. Alle vet hvordan det er når det ikke går bra - irritasjonen kommer og ditt og datt, men da er det bra å ha en som meg på laget som kan muntre opp litt, sier Olsen smilende.

Viktig arrangement

Olsen mener at VM i gatefotball for hjemløse er et svært viktig arrangement.

- Jeg føler ikke at tidligere og nåværende rusmisbrukere får nok oppmerksomhet. Det er eksepsjonelt at de får lov til å være med på dette, sier Olsen, som er stor Vålerenga-fan, og fortsetter.

- Jeg har rusa meg selv i 30 år. Jeg vet hvordan det er. Det er mye jobb som skal til for å få være med. Det handler om tillit, du må komme på treninger, og du må prøve å bygge opp deg selv.

Han forteller videre at han elsker å trene - han føler seg privilegert som får være med, samt at den aldrende kroppen føles yngre.

- For to år sida var jeg i ræva form. Jeg gikk opp åtte etasjer så dundra jeg ned i sofaen. Så ille var det. Nå kan jeg løpe i én time - ikke noe problem, smiler Olsen.

VANT: André Olsen sto i mål da Norge slo Australia. Foto: Christian Roth Christensen / Dagbladet
VANT: André Olsen sto i mål da Norge slo Australia. Foto: Christian Roth Christensen / Dagbladet Vis mer

Misbrukte ADHD-medisin

De fleste på gatelandslaget har gjennom sine liv slitt med rusproblemer. En av forutsetningene for å være med på landslaget er at man må være rusfri under VM.

Olsens rusproblemer startet tidlig i barndommen.

- Jeg kommer jo fra en ordentlig familie. Jeg hadde en streit mor og en far som var ikke var tilgjengelig, men greit nok, sier Olsen, som er fra Veitvet i Oslo.

I 6-7-årsalderen fikk han en ADHD-diagnose. Han fikk medikamentet ritalin, og ble tatt ut av skolen i ett år før han kunne komme tilbake.

- Det starta vel der. Jeg følte at jeg ikke ble sett på skolen. Jeg var litt utafor. Da begynte jeg å gjøre mye «kødd», sier Olsen.

Da han ble eldre begynte han å henge med eldre familiemedlemmer som ruset seg.

- I 10-11 års alderen begynte jeg å misbruke ritalinen min. Jeg tok mer enn jeg skulle for da følte jeg meg i kjempegod form - ikke så monoton og ensom. Det var da det starta, sier Olsen.

Fikk avslag

Med alderen utviklet også rusmisbruket seg.

Han prøvde nye ting, som hasj og sniffing, og begynte å vanke ved Østbanehallen i sentrum av Oslo, et dårlig strøk, ifølge Olsen.

- Mora mi jagde etter meg overalt - hun ville ikke ha en unge som drev med det der. Det skjønner jeg godt med alle de bekymringene som kommer med, forteller Olsen, som ble sendt på et ungdomshjem.

Tida der hjalp. Han fikk tid til skole og utdanning, men søken om jobb og videre utdanning gikk ikke som ønsket.

- Jeg fikk mange avslag på skoler på grunn av bakgrunnen min. Folk var kanskje litt redd for å ta inn en som meg.

SAMHOLD: Det norske gatelandslaget har blitt en godt sammensveiset gjeng. Foto: Christian Roth Christensen / Dagbladet
SAMHOLD: Det norske gatelandslaget har blitt en godt sammensveiset gjeng. Foto: Christian Roth Christensen / Dagbladet Vis mer

Brutalt miljø

Olsen spoler framover noen år.

I tidlig 20-åra fikk han et barn. Han forsøkte å holde seg nykter, men han og mora gikk ikke så godt sammen.

- Et par år seinere gifta jeg meg med en streit dame som spilte håndball. Hun var jeg nykter med i et par år. Det var veldig ålreit, men jeg klarte ikke å holde meg der, forteller Olsen.

For å tjene penger solgte han rusmidler. Etter hvert havnet han i et brutalt miljø der mulighetene var mange.

- Var man pålitelig fikk man tilgang. Jeg solgte litt, kjøpte litt, dealet litt. Man kunne benytte seg av mye.

Olsen forteller at han ble et bindeledd mellom folk som skyldte penger og folk som krevde penger.

- Jeg var en slags talsmann. Jeg har alltid vært imot vold. Å skade mennesker, lemleste dem, kutte fingre, ta kneskåler - det er ikke noe kult, det setter seg i huet ditt.

Olsen forsøkte alltid å komme til en enighet muntlig, men noen ganger maktet han det ikke.

- Jeg har sett mye dritt. Det har blitt noen posttraumatiske opplevelser og traumer i etterkant, sier Olsen, som forsøker å ikke tenke for mye på det.

- Jeg har jobbet mye tankene - og jeg har kommet veldig langt. Jeg har hatt en god psykiater som hjalp meg med å gå inn på følelsene - alle situasjonene jeg har vært i.

POSTERBOY: André Olsen foran en reklameposter med bilde av seg selv. Foto: Christian Roth Christensen / Dagbladet
POSTERBOY: André Olsen foran en reklameposter med bilde av seg selv. Foto: Christian Roth Christensen / Dagbladet Vis mer

Én sprøyte endret alt

Da han dro i behandling var han igjen gift.

- Det er det dummeste jeg har gjort. Jeg skilte meg under behandlingen også, sier Olsen, som forteller at han hadde vansker med å konsentrere seg om seg selv da partneren ventet på ham hjemme.

- Det ble full pakke det med kjærlighetssorg og alt annet rundt. Jeg dro derfra etter åtte måneder, jeg følte at jeg ikke fikk den hjelpen jeg trengte.

Det tok derimot ikke lang tid før han vendte tilbake - den neste sprøyta han tok ga ham en skikkelig oppvekker.

- Da jeg satt meg et skudd i byen så kunne jeg se de åtte månedene forsvinne på fem sekunder. Da våknet jeg. De åtte månedene lå i sprøyta, og da jeg satte den inn, forsvant de. «Nå leker vi med livet her, nå må vi tenke litt», tenkte jeg.

- Etter det begynte jeg å jobbe skikkelig med det. Og da følte jeg at jeg fikk den hjelpen jeg trengte.

Olsen husker hva han sa da behandlingen var ferdig og alle kunne snakke litt.

- Jeg sa: «Man kunne aldri tenkt det, men nå er jeg i hvert fall lykkelig når jeg drar».

- Norge bør satse på ettervern

Veien videre gikk til Stensløkka Ressurssenter (SRS) hvor de driver ettervern, det vil si behandling etter utskrivelse fra en institusjon.

- Der kommer man inn. Skriver kontrakt. Sånn og sånn er det - ruser du deg, er det ut. Så kan du komme tilbake med en ren prøve hvis det skjer, sier Olsen, og utdyper at det burde settes strengere krav blant hospitser og liknende institusjoner.

- Det er viktig å ha konsekvenser. Det koster å ha folk til behandling, det blir dyrt om man går inn og ut hele tida, sier Olsen.

Han sier også at ettervern er noe Norge burde satse mye mer på.

- Man er ikke alltid klar for å starte på nytt etter en behandling. Du kan ikke bare sitte på ræva. Ettervernet gir deg noe å gjøre, enten det er jobb eller skole. Det gir deg noen trygge arenaer. Jeg fant Frelsesarmeen og fotballen, sier Olsen.

- Får vist hvem jeg er

Olsen forteller at han har jobbet på både Fyrlyset, Frelsesarmeens kontaktsenter for rusmiddelavhengige, og Fagerborg, et korttids botiltak for voksne rusmiddelavhengige, i løpet av de siste åra.

Før jobbet han som frivillig, men nå har han fått en deltidsstilling.

En sjelden gang møter han folk som snur i døra på grunn av tidligere møter i en tid som nå er forbi.

- Da har jeg tatt tak i dem og sagt: «Hei, det som har vært, det har vært. Det eksisterer ikke lengre». Folk skal ikke gå rundt å være redde, man skal ha det trygt. Nå får jeg vist hvem jeg virkelig er, og det er godt. Det er godt å hjelpe.