ERFARING: Lillestrøms sportsdirektør, Torgeir Bjarmann, er blant dem som har lykkes best med spillere som er hentet fra Afrika til norsk eliteserie. Foto: Torstein Bøe / NTB scanpix
ERFARING: Lillestrøms sportsdirektør, Torgeir Bjarmann, er blant dem som har lykkes best med spillere som er hentet fra Afrika til norsk eliteserie. Foto: Torstein Bøe / NTB scanpixVis mer

Guttene fra Afrika:

- Etter hvert skjønte vi at de ikke er i Norge for å gå på skole. De er her for å spille fotball

De norske klubbene har lært mye siden de første spillerne ble hentet fra Afrika for 20 år siden. Lillestrøms avtroppende sportsdirektør, Torgeir Bjarmann, er blant dem som har lyktes best.

(Dagbladet): Prøvespill er altså veien fra det afrikanske kontinent til en karriere i norsk fotball og videre.

Det er kanskje verdt å tenke litt over, for alle oss som har vært så vidt og nervøst innom et kretslagsuttak, tatt en avgjørende «straffe» i cage med gutta på en lørdag eller for den saks skyld måttet sette den siste steinen i shuffleboard ute med jobben.

- Etter hvert skjønte vi at de ikke er i Norge for å gå på skole. De er her for å spille fotball

Etter mange hundre mil med reise, til et lite land bare en agent og kanskje noen ballbekjente har gått god for, avhenger alt av prøvespill. Noen treninger med laget, et par velbrukte sjanser etter innlegg. Nå skal du vise hva du duger til. Alternativet til å imponere de som bestemmer her, er en flybilett hjem igjen.

Tålmodighet

- I starten fikk gutta en bag og så var det «ses i morgen på treninga», mimret speider Stig Torbjørnsen med Dagbladet nylig.

I løpet av de siste 20 årene har norske klubber visstnok lært mye. Nå har man fått mer erfaring med hva som skal til for at en spiller fra et så annerledes miljø skal trives her den viktige første uka, for å kunne vise sitt beste i løpet av et par treningskamper på kunstgress. La guttene sove ut en natt til.

- Før konkluderte man liksom etter én trening inne i en hall. Nå vet alle at det kan ta måneder å få det beste ut av dem man har hentet og har tro på, sier Torbjørnsen.

- Det var en forferdelig opplevelse i starten. Jeg var redd da jeg kom til Odd første gang, forteller Legia Warszawas Daniel Chima Chukwu om sitt første prøveopphold i Skien som tenåring.

- Dette var nytt for meg og jeg var ung. Men Morten Fevang var kaptein, og han passet mye på meg. Alle var veldig hyggelige, tok meg med på måltider og alt mulig, og jeg følte meg akseptert. Det var viktig. Jeg kunne føle meg som en del av troppen og slippe meg løs og bare tenke på fotballen, sier Chukwu.

Torgeir Bjarmann og LSK er blant klubbene som har hatt størst suksess med å hente spillere fra Afrika. Bjarmann gir seg snart i Lillestrøm, men har sterk tro på at import/eksport-prosjektet han har vært med på å utvikle vil fortsette. Han gjentar ett nøkkelord i samtalen med Dagbladet: Tålmodighet.

- Jeg signerer ingen uten at de har vært på prøvespill i klubben først, en liten periode. Med den økonomien som LSK har hatt de siste årene, så kvalitetssikrer vi mest mulig, sier Bjarmann.

- Det er heller ikke tilfeldig hvem som kommer. Vi begynner et år i forveien med å definere hvilke spillertyper vi vil se etter, i hvilke posisjoner. Offensive spillere har klart mest sjanse til å lykkes i Norge, sånn er det bare. Og da er det viktig å beholde det de har med seg - intuisjonen, farten, samtidig som vi skal kunne sette spillerne inn i vårt system. Det er en balanse. Neste steget er prøvespill, og det krever lang planlegging. Tålmodighet.

LANG REISE: Nigerianske Daniel Chima Chukwu tidligere Molde -spiller, for tiden proff i polske Legia Warszawa .
Foto: Frank Karlsen/ Dagbladet
LANG REISE: Nigerianske Daniel Chima Chukwu tidligere Molde -spiller, for tiden proff i polske Legia Warszawa . Foto: Frank Karlsen/ Dagbladet Vis mer

Og god integrering, noe LSK har bygd opp en god satsing på over tid. Gunnar Falkum, lærer, ble hentet inn for at de kjøpte spillerne skulle gjøre noe ved siden av, lære norsk, for eksempel.

- Men etter hvert skjønte vi at de ikke er i Norge for å gå på skole, de er her for å spille fotball og for å bli best mulig. De kommer med et perspektiv som går mye lenger enn norsk fotball. Da flyttet vi litt fokus, sier LSKs mangeårige sportsdirektør.

Simon Mesfin (som skal ta over etter Bjarmann), ble hentet inn. Fra da av handlet integreringen mer om å utstyre en leilighet, matlaging, alt det praktiske i hverdagen. Hvordan håndtere en norsk minibank, hvordan pense folk fra en annen matkultur inn på det norske kostholdet toppklubben sverger til.

Mange suksesskriterier

Torgeir Bjarmann har lært mye siden han som LSK-kaptein fikk et slags ansvar for Mamadou Diallo på slutten av 90-tallet.

Bjarmann mener han holdt på å dø en gang, da Diallo fikk sjåføransvaret på vei til en treningskamp på Kolbotn og blasta Youssou N'dour på elleve som soundtrack til råkjøringen ut langs Oslos vakreste sjøfront. Men først og fremst var forholdet til senegaleseren en god skolering i hva som skal til for å dyrke et vanvittig, men litt annerledes, talent, i norsk fotball.

- Nøye prøvespill er viktig, men samtidig vet vi at dette tar tid, sier Bjarmann, og legger til et annet suksesskriterium:

- Det er viktig å få trenerne med på prosjektet. Treneren må tro på det, samtidig som de ikke har hastverk. Trenerbytter kan være en utfordring sånn sett. Når den nye treneren ikke har vært med å plukke prosjektspillerne, så må man bruke litt tid på å etablere den tilliten. Men dette har vært nettopp prosjekter for LSK, et sideprosjekt i tillegg til det å utvikle norske spillere og førsteelleveren.

Dette krever menneskelige ressurser. Som alle har skjønt nå, det er ikke bare å hente Ighalos fra et teamsheet en tilfeldig klubbturneringsdag i Nigeria. Noen spillere tar ting veldig fort, skjønner den norske stilen, fokuset på dødballer, at de fleste eliteserietrenere krever noe bidrag i den defensive jobbingen også av spissene sine. Andre bruker lengre tid.

Bjarmann-modellen

Forbudet mot tredjeparts eierskap ga nye utfordringer for de litt mindre klubbene. Lillestrøm nøt godt av at investorer hjalp til med å betale for spillerimporter fram til Fifa satte en stopper for det. Nå har Torgeir Bjarmann funnet en modell han mener fungerer:

Lillestrøm kan ha tre (for eksempel, men i praksis) afrikanske spillere i troppen til enhver tid, på ulike kontraktslengder. Da kan de selge én hver sommer, og hente inn en ny omtrent på samme tid. Dialogen med agent og spiller er helt åpen rundt dette. Bjarmann vil helst ikke ha to spillere i konkurranse om samme posisjon.

Med fullt eierskap over spillerne reinvesteres eventuell gevinst av salg i nye kjøp (salget av Fred Friday i fjor og innkjøpet av Ifeanyi Matthew nylig ble klubbens første eksempel).

Så det virker fair enough, klubbene har blitt mer proffe. Bjarmann og LSK er blant de fremste. Men hvor flinke har man vært til å ta innover seg hva det betyr for de som kommer på disse prøvespillene? Hvor stor kontrasten er mellom et oppstilt foto med Bjarmann og penn på LSK-brakka - og en betalt billett hjem til Nigeria?

- Vi skjønner alvoret. Alle i LSK internt, ledelsen og trenere, skjønner hva dette betyr. Og det er ekstremt viktig når man skal utvikle spillerne også, å vite hvilke kår folk kommer fra. Spilleforhold, baner, mat. Det er viktig å minne seg på det hele tida når man står der i utviklinga. Der tror jeg mange er utålmodige, de tror effekten av for eksempel spillernes fysikk skal slå til med en gang ... Hør her, de skal lære seg å spille med skruknotter, de skal opprette bankkontoer, de skal betale norsk skatt, oppleve minusgrader, gå til tannlege, løpe på mølle for første gang, sier Torgeir Bjarmann til Dagbladet.

Ingen andre enn klubbene selv følger opp etter at folk har kommet gjennom UDI og NFFs sluser. Men guttene vil så gjerne, som LSK-direktøren gjentar. Og med små justeringer her og der, og kontinuerlig utvikling, så mener Bjarmann at spillerne har alle muligheter til å klare det.

For LSK er det et klubbprosjekt, og et stort ansvar klubben tar på seg.

- De er her for å spille fotball. Og minner du folk på det, så ordner det meste seg. Det er fascinerende å drive med fotballspillere generelt, og dette sideprosjektet er like fascinerende. For klubbene som klarer det, er det enormt verdifullt. For spillerne og familien deres kan det bety et fantastisk liv. De brødfør store familier med inntektene de henter inn. Hvis vi og spillerne lykkes, så er det veldig mange der hjemme som også får glede av det.