Faller for egen styrke

Stjernefallet fra EM er neppe en livsstilssykdom. Selv om det syke er lett å se.

Fotball-EM er blitt de store nasjoners og de store spillernes fall. Det er sjarmerende for en gang skyld, men dårlig butikk i lengden.

Derfor går det an la seg smitte av mer enn medmenneskelighet når UEFA-president Lennart Johansson nå vil redusere antallet lag i de europeiske toppdivisjonene:

- Internasjonal fotball er viktig, men det er også helsa til spillerne. De burde spille færre kamper for klubbene sine, sier Johansson.

RENT FYSIOLOGISK

har svensken sikkert rett. Forholdet mellom kamper og trening er ikke optimalt for å dra ut sesongen de ekstra fem ukene EM-sluttspillet krever.

Men foranledningen til utspillet er klart linket til debatten som Frankrikes trener Jaques Santini startet rett etter det sensasjonelle tapet mot Hellas sist fredag. Da pekte Santini på sammenhengen mellom de franske spillernes kampprogram og manglende EM-form.

Spillemessig er Frankrike mesterskapets største skuffelse uten en toppkamp på fire forsøk. Ved siden av England og Spania er også Frankrike det landet med flest spillere i engelsk og spansk serie.

Begge disse seriene består av 20 lag. Innen neste EM i 2008 krever Johansson og UEFA at alle land har innført en maksgrense på 16 lag i sin beste divisjon.

SELV GÅR UEFA

foran ved å redusere antall mulige Champions League-kamper fra 17 til 13 allerede denne sesongen. Da tetter tilsynelatende fotballen en av spene på sin beste økonomiske melkeku, og sånt gjør vondt.

Det gode er litt friskere spillere, men nok også økt oppmerksomhet rundt de gjenværende Champions League-kampene. Som i all annen prisfastsettelse er dette en balansegang mellom det å tjene på kvantitet eller lokke med det mer eksklusive.

SANNSYNLIG KURERER

ingen av disse innstramningene stjernefall i nye mesterskap. Noen av stjernene har falt for eget grep; de fleste fordi fotballen er så marginal på dette nivået at stjernestatus og gode lag gir dårlig beskyttelse mot fiasko.

Begge deler kommer av fotballsportens dominerende posisjon i det nye europeiske fritidssamfunnet.

De få som har falt for eget grep, er det mest synd på. Her går skalaen fra den åpenbart vulgære spyttingen til italienske Totti til eksemplariske David Beckham, som med verdighet forbundet med mer forfinete oppvekstmiljø enn Londons østkant, har lagt seg på den engelske sommergrillen som brennoffer for et misset straffespark.

ALLE VET

at Beckham er symbolet på fotballens kulturelle gjennombrudd, men få tenker på at det å være til stas for så mange også tar tid.

Med hele verden som scene, blir fotballen ikke det altoppslukende som toppidrett gjerne krever. Denne seongen har Beckham pendlet mellom Madrid og familien i London. Noen ganger har han tatt sitt private fly tidlig om morgenen fra London for å rekke den daglige fotballøkta på Las Rozas, treningsfeltet til Real, klokka 11 samme formiddag.

Pluss på all den intime omtalen Beckham har fått de siste månedene og den kontinuerlige fotograf-overvåkingen, og det går an å skjønne at frisparkene ikke sitter som før eller at løpingen går litt tyngre.

DET ER

nettopp de små svakhetene stjernene ikke kan tillate seg i fotball før de faller til banen. Sportens økonomiske boom har gjort at de i EM konkurrerer med spillere som har akkurat like gode treningsforhold, like omhyggelig støtteapparat og som regel spiller i klubber som gir dem utvikling nok til å matche de tjue-tretti internasjonale stjernene som fotballtilhengere flest kan navnet på.

Fotballens egen storhet er blitt stjernens fall.

Fortsetter den ironien, blir det gresk i finalen med navn noen av oss aldri kommer til å lære.