Faller på milde gaver

Presidenten har vært snill og gitt bort millioner til nye stillinger. Det kan gi ny sjef for norsk idrett.

MENS IDRETTSGLADE nordmenn forleden telte VM-gull fra Sapporo, holdt idrettspresidenten på å telle millioner. Det gjaldt lønningene til noen ekstra stillinger i egen administrasjonen i Trøndelag, og var slett ingen stor bevilgning.

I hvert fall ikke for idrettspresident Karl-Arne Johannessen som i løpet av snaue tre år effektivt har ledet opprydningen av forbundets skakkjørte økonomi.

Problemet for Johannessen er bare at han bevilget disse pengene uten å fortelle det til resten av styret.

Det gir garantert trøbbel på Idrettstinget i mai og krever gode forklaringer allerede under helgas styremøte i Norges Idrettsforbund.

DER VIL resten av styret be idrettspresidenten forklare hvorfor han som skulle kutte i administrasjonen sin Norge rundt, i stedet har lovet ekstra midler til Sør-Trøndelag Idrettskrets.

Og det bare to måneder før Karl-Arne Johannessen stiller til gjenvalg som idrettspresident.

For et par uker siden måtte lederen i Sør-Trøndelag Idrettskrets, Kjell Dahle, innrømme overfor de andre kretslederne at han via e-mail hadde fått et tildelingsbrev fra Johannessen på 1,3 millioner ekstra til nye stillinger i tre år framover.

I løpet av de siste månedene har flere kretsledere fått positive tilsagn fra Johannessen om lignende støtte, men Dahle var førstemann som fikk kvittering for løftene.

MISTER JOBBEN? Esten O. Sæther mener Karl-Arne Johannessens pengeforvaltning kan føre til en ny Idrettspresident. Foto: Scanpix
MISTER JOBBEN? Esten O. Sæther mener Karl-Arne Johannessens pengeforvaltning kan føre til en ny Idrettspresident. Foto: Scanpix Vis mer

Det slo ikke særlig godt an hos resten av de håpefulle.

EN TING er at idrettspresidenten neppe har budsjett til å gi kretsene gaver i forkant av valget. I verste fall kan idrettsstyret trekke tilbake tilsagnet i løpet av denne helga. Verre er det at dette framstår som gavene Karl-Arne Johannessen lovte han ikke skulle gi.

For den effektive kirurgen var opprinnelig de store særforbundenes mann da han ble valgt til president. I mange tiår har det gått en konfliktlinje mellom disse særforbundene og idrettens generelle lokale apparat om hvem som skal bestemme. Den praktiske betydningen av denne uenigheten har sjelden vært synlig for nordmenn i treningsdrakt, men på stemmesedlene på idrettstinget er betydningen stor nok. Der stemmer utsendte fra både idrettskretser og særforbund, og den som vil bli valgt bør ha venner i begge leire.

Det er nettopp den uklare blandingen mellom løfter, trøndergave og kommende valg som plutselig kan felle en president som tilsynelatende var klar for fire nye år i sjefsposisjon.

I GÅR fikk han til og med en motkandidat fra eget styre. Visepresident Odd-Roar Thorsen har sagt ja til valgkomiteen og utfordrer nå sin sjef Karl-Arne Johannessen.

Det er en vrien utfordring. Ikke fordi motkandidaten i første omgang framstår som uovervinnelig; Thoresen er en forsiktig mann uten Karl-Arne Johannessens lekne, bergenske ordflom, men fordi motstanderen kommer fra presidentens innerste krets og drar med seg noen store spørsmål.

PRESIDENT JOHANNESSEN har altså ikke klart å overbevise sine nærmeste om at han er rett mann til å fortsette oppbyggingen av idrettsbevegelsen.

For det er slett ikke noen maktsøker som utfordrer ham. Som sjef for Norges Funksjonshemmedes Idrettsforbund har Odd-Roar Thorsen ledet sammensmeltingen av dette arbeidet og den vanlige idrettsbevegelsen på en stillfaren måte som gjør at han ikke trenger å rope for å overbevise om lederegenskaper.

MULIGENS hjelper det heller ikke for Karl-Arne Johannessen å skru opp volumet. Ved å tilby flere idrettskretser ekstra midler har han utfordret særforbundene som en gang hjalp ham i posisjon. De trodde at hans regime skulle vippe balansen i norsk idrett i retning særidrettene. I det drømmebildet passer ukjente gaver til kretsarbeid svært dårlig. Derfor har flere særforbund også vendt seg mot ham den siste uka.

MEN FØRST bør både særforbund og kretser spørre seg selv om det egentlig er noen grunn til å endre så mye på organiseringen av norsk idrett. Den spesielle blandingen av spisset toppidrettssatsing og bred lokal forankring produserer for tida gode resultater, samtidig som den store nasjonale utfordringen mer og mer ser ut som folkehelse enn seierspall.

I et slikt bilde er det romslig plass til en idrettspresident med et helhetlig syn på idrettens samfunnsoppgaver.

Da slipper også presidenten å snike rundt i mørket med milliongaver til egne ansatte.