Farlig å tape i Oslo

Når det mangler på lyst og stil til å vinne, blir det neppe medaljer til hovedstaden.

ULLEVAAL (Dagbladet): Det er mye pent å si om fotballboomen i Oslo. Talentarbeidet er bedre enn noen gang før, det er glede og innlevelse på tribunen og Lyn-framgangen har sørget for at det er blitt to mer jevnbyrdige topplag.

Men akkurat i kveld var det ikke så mye som syntes av framgangen på banen.

Der var to eldre menn i VIFs midtforsvar desidert best og sørget for Chinedu Obasi; Tippeligaens desidert dyreste spiller, gled ubemerket inn i den grå massen.

KANSKJE føltes det for farlig å tape i Oslo, slik at VIF aldri turde å angripe med backer da de presset før pause? Lyn fortsatte forresten like forsiktig da det var deres tur til å prege spillet i andre omgang.

Eller kanskje var kampen bare enda et tegn på at de aller beste norske lagene ikke er så spesielt gode så lenge de blir møtt med en ganske alminnelig solid forsvarsarbeid?

Defensivt holdt i hvert fall Oslos to storlag ok kvalitet, med et stort pluss til 38 år gamle Ronny Johnsen og 31-åringen Kjetil Wæhler.

DET VAR HELST ikke sånn det skulle sett ut i det Ullevaal var nesten fullsatt til fotballens forsøk med seinkveld.

Egentlig er dette de to lagene som burde speile den mest bevisste ungdomssatsingen i norsk fotball, men heller ikke den riktige rekrutteringslinja lignet seg selv fra start. Lyn kom bare med Lars Kristian Eriksen med fortid fra toppidrettsgymnaset sitt, mens Vålerenga stilte med 17-åringen Kristian Brix fra egen junioravdeling. Det synes lite.

Farlig å tape i Oslo

Mangelen på tenåringer er det imidlertid ingen grunn til å mase om. Lyn hadde også med en; høyrekanten Erling Knudtzon som ble plukket opp fra 3.divisjonsklubben Ullern noen uker før seriestart på grunn av den ekstreme farten sin.

Årsaken er det grunn til å merke seg. Knudtzon spiller ikke massevis av Tippeliga-fotball fordi han er ung. Han er med fordi han er mer enn god nok for Lyn akkurat på den plassen.

DER SKAL som regel diskusjonen om alderssammensetningen stoppe, men debatten om rekrutteringpolitikken er det bare å ta med videre. Det er en opplagt fordel for toppklubbene å jobbe fram egne spillere fordi en slik tenkning i beste fall gir større taktisk stabilitet.

På det punktet er det mye å gå på for de fleste.

FOR VIF gjelder det mest å få struktur i sluttfasen på det offensive spillet. Sjanseskapning og avslutninger altså.

Dagbladets papirutgave hadde i går en spennende sak om den historiske mangelen på toppscorere hos Oslo-klubben. Ikke siden 1985 har VIF hatt toppscoreren i norsk elitefotball.

Han het Jørn Andersen og startet rett etterpå en bra internasjonal klubbkarriere. Adskillig mer sammenheng med dagens trøbbel finnes i lagoppstillingen til VIF den sesongen for der på topp dannet Andersen radarpar med Paal Fredheim; pappaen til Daniel.

DET ER noen egenskaper fra far som ligger i slekta. På tross av den fine balansen, gode dribleferdigheter og et ok rykk, er Daniel som Paal først og fremst toppscorerens makker. Det syntes sist da han headet fram Morten Berre til vinnermålet mot LSK, men alt for sjeldent mot VIF.

Foto: Scanpix
Foto: Scanpix Vis mer

Til det var det lite orden på resten av det offensive spillet og alt for svak pasningskvalitet i forkant av de tilsynelatende avgjørende øyeblikkene.

DERIMOT VAR det lett å se at Daniel Fredheim Holm ikke kommer til å skyte klubben opp i tetstriden. Storheten hans ligger ikke i selve avslutningen. Til det skyter han gjennomgående for seint og trekkes naturlig ut av farlig område for å samle spillet.

Med Morten Berre som makker helt på topp er det til og med en naturlig arbeidsfordeling, men likevel ikke bra nok til å gi jevn uttelling. I hvert fall med en offensiv VIF-oppstilling der Kristian Brix rangeres som det beste alternativet på venstrekanten.

17-ÅRINGEN har de fleste forutsetningene for å bli en god Tippeliga-spiller, har jobbet hardt i to tette nabofighter, men ennå ikke lyktes helt i de en-mot-en duellene på kanten som kunne gitt midtspissene bedre vinkler på den siste pasningen. Sånn har VIF sine avslutninger blitt ganske få i forhold til trøkket i spillet både mot LSK og Lyn.

Og sånn får heller aldri klubben kontakt med tetstriden.

Der synes Lyn tross alt adskillig nærmere på tross av de skarve to poengene som skiller Oslo-klubbene på tabellen. Arbeidsfordelingen er tydeligere i Henning Bergs mannskap, og spisskvalitetene klarere.

I hvert fall før begge klubbene begynner forretningsarbeidet når sommersalget åpner 1.juli.

Farlig å tape i Oslo