Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Sport

Mer
Min side Logg ut

Feig til det siste

Der Lance Armstrong prøver å holde maska, opprettholder han sykkelsportens stygge ansikt, skriver Esten O. Sæther.

INFISERT GENERASJON: Nettopp feighet er kjennetegnet for hele Lance Armstrongs generasjon av sykkelryttere, skriver Esten O. Sæther. Foto: SCANPIX/REUTERS/Pool/Files
INFISERT GENERASJON: Nettopp feighet er kjennetegnet for hele Lance Armstrongs generasjon av sykkelryttere, skriver Esten O. Sæther. Foto: SCANPIX/REUTERS/Pool/Files Vis mer

DET er mulig Lance Armstrong og hans kobbel av advokater synes de var riktig smarte da sykkellegenden trakk seg fra den dopinghøringen som ville ha avslørt amerikaneren som tidenes bløffmaker. Men egentlig var han bare feig. Sportslegenden som kastet seg utfor de villeste nedkjøringene og mirakuløst kjempet seg opp fra sykesengen, våget til slutt ikke å innrømme sitt livs største svik.

Nettopp feighet er kjennetegnet for hele Armstrongs generasjon av sykkelryttere. Der de gamle gutta før dem kunne dope seg fritt mens de tråkket videre i pedalene, ble visst det nye kravet om en tilnærmet ærlig og rettferdig sport for tøft.

Det endte med at selv den sprekeste rytteren krabbet videre i dopgjørma etter feiginger som Bjarne Riis, Jan Ullrich og alle de andre sykkelstjernene som ikke har maktet å ta ansvar for sitt eget juks.

FOR selve sporten har denne mangelen på bekjennelse vært fatal. Inntil nylig besatte de gamle doperne alle roller og sørget for at jevn rekruttering og beskyttelse av nye tvilsomme ryttere. Slik fortsetter det som forlengst er blitt erklært som sykkelsportens endelig oppgjør med dop, sesong etter sesong bare videre som nytt juks.

Den unnfallenheten gir typer som Armstrong håp om å komme fra sviket med æren i behold. Det forklarer svulstigheten i amerikanerens  begrunnelse for å akseptere anklagene til det amerikanske antidopingbyrået (USADA). For i egne øyne er Armstrong fortsatt helt uskyldig. Han orker bare ikke kjempe lenger mot et rettsapparat som ikke gir ham noen mulighet til en rettferdig rettssak.....

KANSKJE tror han på et slikt vås selv. De største livsløgnerne gjør ofte det. Det får så være. Problemet er når fellesskapet bærer løgnen videre.

Det er her det internasjonale sykkelforbundet (UCI) har vært i trøbbel helt til Lance Armstrong ga opp. Inntil for bare en uke siden forsøkte UCI å få stoppet Armstrong-høringen. Den offisielle begrunnelsen var en juridisk tvist med det internasjonale antidopingbyrået (WADA) om hvem som hadde domsmyndighet over gamle sykkelsaker, men for utenforstående var dette spillet ikke til å begripe. I hvert fall ikke etter at det ble kjent at Lance Armstrong for noen år siden i hemmelighet hadde donert flere millioner kroner til UCI.

EN åpen høring ville gitt ny informasjon om dette skitne spillet i kulissene. Nå blir det i stedet en drakamp om hva som skal gjøres med Armstrongs sju jukseseire i Tour de France.

Der har de franske arrangørene begynt å ribbe dopingtatte seierherrer for sammenlagt-tittelen. Det skjedde med Floyd Landis i 2006 og Alberto Contador i 2010, der de nye vinnerne Oscar Pereiro og Andy Schleck ennå ikke er tatt for doping.

Adskillig verre blir det å la de nestbeste i de sju Armstrong-triumfene rykke opp. Her er samtlige dopinginfiserte. Sveitsiske Alex Zülle kom rett fra utestengelse i 1999, spanjolen Joseph Beloki fra 2002-pallen ble seinere kastet ut av Tour de France på grunn av den store dopskandalen rullet opp gjennom Operasjon Rene Hender, toeren fra 2004 - tyske Andreas Klöden - betalte bot til myndighetene for å slippe unna en bedrageridom i forbindelse med avsløringen av systematisk dopjuks på universitetet i Freiburg mens landsmannen Jan Ulrich (andremann i 2000, 2001 0g 2003) ble dømt for bloddoping seinest i vinter.

DA hadde Ulrich nektet skyld helt fra han la opp som syklist fem år tidligere. Sånn går feigheten i arv i den internasjonale sykkelfamilien.

Her er Lance Armstrong en ektefødt sønn. Pressemeldingen han sendte ut for å forklare hvorfor idrettshelten som hevder sin uskyld likevel aksepterer å bli dømt, avsluttes såvisst ikke med noen bekjennelse:

- Nå satser jeg på å bli verdens sprekeste 40-åring, skriver Armstrong.

Livsløgnen fortsetter altså.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media