TRIST FOTBALL:  Når England spiller så trist fotball, er det like greit å få laget ut av EM. FOTO: AP/Vadim Ghirda.
TRIST FOTBALL: Når England spiller så trist fotball, er det like greit å få laget ut av EM. FOTO: AP/Vadim Ghirda.Vis mer

Feighet skal ikke lønne seg

Flott at Italia vant.

DET hadde vært fint å få England til en semifinale mot Tyskland. Slike oppgjør har en egen historisk klang, men om dagen klinger engelsk landslagsfotball dessverre litt for surt.

Når Fotballens Mor spiller EM som slektas gjerrigste onkel, kan like gjerne familieselskapet gå videre uten engelsk besøk. Derfor var det bra at kveldens beste lag også var tryggeste fra straffemerket. Denne kvartfinalen snudde med en iskald lobb fra Pirlo noen centimeter over Joe Hart i full strekk.

Skjønt egenlig skilte det mye mer mellom de to lagene. Både i ferdigheter, vilje og mot.

På FORHÅND lød England mot Italia også flott på fotballspråket, men var det jo ikke. Før den aldrende keeperlegenden Buffon fulgte opp Pirlo sin tryllekunst fra straffemerket med en kattemyk siste redning, var dette bare en klassiker i programmet. Ute på banen lignet de to stormaktene lite på sitt gode navn og rykte:

•• For hvor var den glødende engelske innsatsen som historisk har gitt engelsk fotball det hektiske trøkket og tempoet som på de aller største kveldene  kan rive i stykker selv den teknisk mest briljante motstanderen?

Joda, det ble fightet ærlig nok rett foran eget mål, men mindre og mindre dess lenger opp på banen engelskmennene våget seg. For der var det helt fra start noe halvveis over pressingen, og etter hvert knapt en engelsk spiller i sikte. Mer og mer stablet kaptein Steven Gerrard troppene sine foran eget mål. Dermed ble det aldri kraft til å få med Wayne Rooney og andre bra nok engelske angrepsspillere i et skikkelig offensivt spill.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Egentlig ga engelskmennene fra seg denne kvartfinalen frivillig, og lot italienerne styre som de ville.

MEN akkurat det har italienerne helst ikke villet.

Den gjennomførte angrepslysten er ikke deres varemerke. Selv under langt mer offensivt orienterte Cesare Prandelli spiller laget fortsatt på et mer beregnende vis enn den forfriskende angrepsbølgen som nå feier over europeisk toppfotball.

Sånn lignet det jevne italienske presset hverken gamle årganger eller nye trender. Italienerne hadde gjerne ballen, slo dobbelt så mange pasninger som engelskmennene, men ble ikke ivrige nok på å score før i ekstraomgangene.

DET kan forandre seg allerede i semifinalen mot Tyskland. For når straffedramatikken kommer litt på avstand, står italienerne igjen med både et flott avansement og enda mer tro på egne kvaliteter.

For rundt den kloke Andrea Pirlo har trener Prandelli bygget et godt balansert lag med individuelle ferdigheter som allerede har holdt til å gi selveste Spania jevn kamp i innledningspulja. Spørsmålet blir hvor mye de tør å holde ball mot et antatt like sterkt tysk lag, men også her ga denne kampen mer selvtillit:

•• Der det engelske overgangsspillet har fungert tidligere i denne turneringen, låste italienerne lekende lett av hver eneste kontring.

Slik fikk Roy Hodgsons mer enn forsiktige England til slutt ikke noe annet ut av sin uvante kynisme enn å minne om Hellas. Det er en trist sorti for en trener som på rekordtid har begeistret hjemmepublikummet med gode resultater.

For oss virker det mye artigere å få se Italia i hvert fall en gang til. 

Esten O. Sæther er landslagssjef i futsal (innendørsfotball) og kommentator i Dagbladet.