NY TABBE AV NORSK IDRETT :  Erik Tysse er tatt ut til Rio-OL. Stort dårlige bidrag kunne ikke norsk idrett ha gitt til den internasjonale kampen mot doping som nå raser heftigere enn noen gang. FOTO: Bjørn Langsem / Dagbladet.
NY TABBE AV NORSK IDRETT : Erik Tysse er tatt ut til Rio-OL. Stort dårlige bidrag kunne ikke norsk idrett ha gitt til den internasjonale kampen mot doping som nå raser heftigere enn noen gang. FOTO: Bjørn Langsem / Dagbladet.Vis mer

Feigt av Norge å sende en dopingdømt til Rio-OL

Akkurat nå skulle norsk idrett stått opp for de som konkurrerer rent.

DET er historieløst, nitrist og forbløffende uklokt at norsk idrett for andre gang velger å sende en dopingdømt utøver til OL, men mest av alt er det feigt:

•• På nytt har Norge sjansen til å stå opp for et sterkere vern av den rene idretten, men velger heller å snike oss unna ved å skylde på de andre som har laget strafferegler som visstnok gjør det umulig å holde dopingdømte borte fra Rio.

Det er både korttenkt og ikke nødvendigvis sant.

Sånt pleier vi å bry oss om når det gjelder utenlandske konkurrenter. Men når det gjelder våre egne dopingdømte, tar vi snarveiene for å komme lettest mulig til OL.

VI har tatt dem før. Eller rettere sagt; vi har løpt dem:

•• Forrige gang dopingdømte Erik Tysse ble sendt for å hedre Norge i OL 2012 skjedde det så fort at vi i kappgang ville bli diskvalifisert for uren gange.

Olympiatoppen så en annen vei mens Tysse fikk trene med deres egen ekspert under soningen, kappgjengerens lokale idrettslag mobiliserte for å få gromgutten kvalifisert, Friidrettsforbundet klappet for hele opplegget, mens styret i Norges Idrettsforbund vasket hendene og sa at de ikke kunne gjøre noe annet enn å sende ham til London. For sånn var reglene.

På det viset lot norsk idrett seg for første gang representere av en dopingdømt utøver i OL. Det var dumt.

Hvor dumt skjønte først idrettsjefene noen måneder seinere da nye nasjonale dopingsaker rev nordmenn ut av drømmen om at doping bare var noe de andre holdt på med. Da våknet også de som satt med ansvaret for å holde norsk idrett mest mulig dopingfri. President Børre Rognlien lovte på vegne av idrettsbevegelsen at «det skulle lukte rent til jul». Det løftet holdt han, våre egne dopingbestemmelser ble strammet kraftig inn og de mest lettlurte av oss trodde at denne saken var over:

- Det blir ingen ny Tysse-sak, skrev jeg i desember 2012.

Det ble det, og den lukter ikke godt.

FOR når toppidrettssjef Tore Øvrebø i dag forteller til Dagbladet at hverken han eller Friidrettsforbundet har noe annet valg enn å sende Erik Tysse til Rio, lukter det mildt sagt ikke noe bedre denne gangen.

•• Erik Tysse er ikke sportslig kvalifisert til å være med. Han har ennå ikke klart det formelle kravet på 1.22.00 som Olympiatoppen har satt som grense for 20 km kappgang.

Det er mange grunner til ikke å være formalistiske når det gjelder å sende norske friidrettsutøvere til OL. Dette er en sport i forandring etter år med dopingskandaler, og Olympiatoppen bør hjelpe en norsk friidrett i framgang ved å være rause i uttaket. Det kan styrke en ny, renere sport.

Nå blir denne rausheten i stedet misbrukt til å sende en dopingdømt utøver. Det er et mildt sagt et elendig skjønn.

DET er også en gåte hvorfor norsk friidrett har jobbet fram et slikt uttak etter å ha ligget med brukket rygg nettopp på grunn av svak dopingmoral. På samme vis skjønner tilsynelatende ikke toppidrettssjef Tore Øvrebø at den norske idrettsbevegelsen på nytt mister troverdighet ved å sende dopingdømte ut på medaljejakt.

Det er bare noen uker siden Øvrebø holdt foredrag på ledersamlingen til Norges Idrettsforbund og snakket om at det måtte være samsvar mellom verdiene og medaljene. Sånt blir bare tomt snakk med et OL-uttak som gjør narr av det meste Norge tradisjonelt har stått for i arbeidet for en ren idrett.

Å forandre toppidretten krever konsekvent handling.

DET er derfor Norge burde hatt mot til å ta ut akkurat den OL-troppen vi selv ønsker uten henvisning til internasjonale regler. Rammeverket med de såkalte «WADA-kodene», er i stadig endring. Norge har selv i årevis dyttet på for å få strengere dommer. For eksempel ønsker Svein Arne Hansen som var en veik president i Friidrettsforbundet under den forrige Tysse-saken, nå opp til åtte års utestengelse for doping.

Rutinerte Hansen har lært av hva som har skjedd, og er i sitt nye viktige verv som president i det Europeiske Friidrettsforbundet, blitt en troverdig forkjemper for en ren sport.

Han har skjønt at friidretten som all annen idrett må ha et ekstra vern om de uskyldige for å vinne kampen mot doping. I praksis betyr det å holde de dømte unna konkurransene så lenge som mulig.

NETTOPP dette forsøkte den britiske OL-komiteen å gjøre foran OL på hjemmebane i 2012. Da innførte de en regel som diskvalifiserte dopingdømte for OL-deltakelse. Flere land protesterte mot bestemmelsen, og det internasjonale Dopingbyrået (WADA) fikk til slutt denne britiske spesialregelen erklært ugyldig av Idrettens Voldgiftsdomstol (CAS) i april 2012.

Denne dommen er den juridiske unnskyldningen norske idrettsledere bruker for å sende våre dopingdømte til OL, men idrettsjuss er ingen evigvarende sannhet. CAS stoppet en regel, men har ennå ikke stoppet et nasjonalt uttak der dopingdømte bare blir holdt borte på grunn av et godt skjønn.

Akkurat dette bør være et flott norsk bidrag til en stadig mer vellykket kamp mot doping i internasjonal idrett. Nå raser denne striden også innad i WADA der de som vil ha forandring krever at organisasjonen gjør mer enn å bli presset til å følge opp russisk svindel. Det bør i det minste forplikte Norges Idrettsforbund til å ta ut en OL-tropp på vårt eget verdigrunnlag selv om et slikt uttak blir etterfulgt av en juridisk kamp.

En norsk toppidrett uten samsvar med norske verdier, er en fullstendig meningsløs toppidrett.

Lik Dagbladet Sport på Facebook