SLUTT PÅ ROTETE SITUASJONER I BOKSEN? Tidligere fikk vi ofte se scoringer og hindring av scoringer som følge av skikkelig klabb og babb. Det skjer ikke ofte lenger. Foto: NTB Scanpix
SLUTT PÅ ROTETE SITUASJONER I BOKSEN? Tidligere fikk vi ofte se scoringer og hindring av scoringer som følge av skikkelig klabb og babb. Det skjer ikke ofte lenger. Foto: NTB ScanpixVis mer

Slutt på rotemål i fotball

Fenomenet som forsvant: Hva skjedde med skikkelig klabb og babb i feltet?

Bedre baner? Feigere spillere? Hvem har skylden for at det ikke er så mange rotete situasjoner innenfor 16-meteren lenger? FourFourTwo forsøker å finne svaret.

(FourFourTwo): Menn som røyker pipe. Hvit hundebæsj. Å etterlate store pengebunker, smykker og andre verdifulle gjenstander på trappa og deretter ikke blir ranet av gangstere. Dette er ting som håpløse nostalgikere lurer på hvorfor vi aldri ser lenger.

Og på den lista må vi dessverre legge til skikkelig klabb og babb i målområdet i fotball.

For de som husker å ha sett Premier League-fotball gjennom rosa brillelinser, som ser for seg en tid da menn var menn og leggbeskyttere var for pliktoppfyllende nikkedukker, var det skikkelig krigføring i 16-meteren nesten hver eneste uke.

Det var ikke noe som var så britisk som 20 skjeggete sadister, alle ved navn Glenn eller Alan, som gikk løs på alt og alle for å skaffe seg ballen.

Disse kampene ble ønsket velkommen som en pause fra den virkelige kampen, i likhet med en hund som løper ut på banen. Røykere på tribunen pleide å rope «EN AV DERE!» i fortvilelse.

Kropper hopet seg opp som i en vill orgie. Noen ville miste et øye, og til slutt ville en fullstendig utslitt Alan beine ballen unna farlig område, eller en svett Glenn ville sende ballen i nettmaskene og trekke seg rolig tilbake, samtidig som han lo av hele galskapen.

Så hvorfor skjer det ikke lenger? Hvorfor faller ikke Virgil van Dijk på ryggen etter at Olivier Giroud og Theo Walcott har hamret 17 skudd via leggene hans? Hvorfor er Joe Harts kronjuveler fortsatt intakte?

FourFourTwo bestemte seg for å undersøke dette, og vi får iallfall se seks timer med rotete mål på Youtube under etterforskningen, noe vi anbefaler at du også gjør så fort du har lest denne artikkelen.

Historisk rotete

Den første mistanken vår er den moderne, bortskjemte spilleren. Noen vil mene at dagens generasjon spillere er redde for å stikke fram beina hvor de risikerer å få vondt.

I sterk kontrast til dette: Ta en titt på historiens beste, mest rotete seanse i 16-meteren, hvor et heroisk forsvar overvant en gal gjeng. Det skjedde i oppgjøret mellom Norwich og Wimbledon 11. september 1993.

Norwich-keeper Bryan Gunn var midt oppi det. Hele Wimbledons «Crazy Gang», inkludert gale John Fashanu, endte opp på toppen av keeperen i det som minner mer om en scene fra en rugby-kamp.

Etter hvert som spillere trakk seg unna, var det klart at den store skotten hadde vunnet ballen. Her kan du se episoden:

- Det var en corner som endte opp med å bli noe tatt rett ut fra en Benny Hill-sketsj, hvor alle jaget hverandre, sier Gunn til FourFourTwo.

- Ballen føyk i alle retninger før jeg la meg oppå den. Så bestemte hele den gale gjengen seg for å legge seg oppå meg. Det er de øyeblikkene som virkelig viser galskapen i det å være keeper. Heldigvis kom jeg unna uten skader og hadde fortsatt et stort smil om munnen. Men det viser hvor pliktoppfyllende spillere var, sier han.

- Alle var fokusert på ballen. Forsvarere risikerte kroppene sine. Det var hender og hoder overalt, og fotballskoene fløy i alle retninger.

Like modige nå

Likevel tror ikke Gunn at spillerne i dag er mindre modige enn tidligere. Han viser til sønnen Angus, som er profesjonell keeper i Manchester City.

- Angus ville kastet seg inn i den situasjonen, hvis det var det som krevdes. Jeg tror faktisk at Vinnie Jones ville vært litt skeptisk til å hoppe på ham fordi han er 201 centimeter høy - mye mer skremmende enn meg!

- Så jeg kjøper ikke det at spillere ikke er like modige nå. Det er kanskje færre rotete situasjoner nå på grunn av taktikk. Spillet har utviklet seg og vi har ting som sonemarkeringer. Når ballen blir slått inn i boksen, klarerer du den unna ditt område. Kanskje du ikke engang står ved siden av en spiller, du markerer bare en sone. Det er mindre fysisk kontakt, og det må være en faktor, sier Gunn.

Slutten på lange baller og avskaffingen av tilbakespill til keeper har også bidratt. Gunn legger til at for en keeper er klabb og babb i feltet som lotto.

- Å posisjonere seg riktig i det scenarioet er bare flaks. Du har allerede gjort din første bevegelse og lagt kroppsvekten over på en side. All teknikk er kastet ut av vinduet og du gjør bare det du kan for å unngå fare, sier han.

Dommeren har skylda?

Gunn peker også på at dommerne kan ha bidratt til døden for «kaos i 16-meteren». Siden vi alltid er glade for å skylde på dommeren, bestemte vi oss for å ringe en kjent pipeblåser.

- Spiller har endret seg totalt fra tiden da det var kaos i boksen, sier den tidligere Premier League-dommeren Jeff Winter, som har skrevet boka «Who's the B*astard In The Black» (Hvem er idioten i svart).

- Dommere stopper spillet raskere enn de pleide å gjøre, og de vil straffe all kontakt i boksen som en form for forebygging, sier Winter.

- Du kan argumentere for at det er bra lederskap å stoppe galskapen før det trer i kraft, fordi den moderne fotballspilleren ikke er forberedt på å takle det. De ruller rundt på gresset så fort du kommer nær dem.

- Så dommeren vil kanskje stoppe spillet før det blir en situasjon, siden det er bedre å være på den sikre siden. Hvis de kommer til et punkt der armer og bein er overalt, vil de tenke: «Å shit, jeg lot det gå for langt». De blåser i fløyta før det blir kaos.

Winter peker også på øvrige situasjoner der proffene ikke lenger er villig til å risikere å pådra seg skader.

- Du kan se endringen fra gamle dager når dommeren dropper ballen. Da ville du ha to midtbanespillere som gikk i krigen for å vinne ballen. Nå blir ballen spilt tilbake til motstanderen i samme situasjon.

Endring til det bedre

Og han mener at vi ikke lenger vil få se slike kaotiske situasjoner i 16-meteren mer, og det er sannsynligvis det beste for alle.

- Du har ikke forsvarere som Norman Hunter i disse dager. Tekniske spillere ble sparket ned hele tiden, og du hadde en spiller som Marco van Basten som ble tatt ut i kampen av noen forferdelige taklinger. Så ja, det er litt roligere i boksen, men du har ikke folk som blir sparket opp i lufta mens du tenker: «Slutt å spille som noen idioter og fortsett med kampen».

- Dommere bruker vanlig fornuft som har gjort spillet mindre fysisk. I stedet har vi mindre og mer kyniske ting som trøyeholding, men det er bedre enn at spillere må avslutte karrieren tidlig.

Aktiv fløyteblåsing har dermed redusert muligheten for å se kaotiske tilstander. Men likevel er det eksempler på hendelser som definitivt ikke er fylt med skadelig hensikt. Noe kanskje den verste scoringen gjennom alle tider er et eksempel på.

Tidenes rotemål

Paul Lake er mest kjent for en god, men alt for kort fotballkarriere, i tillegg til den briljante og modige selvbiografien «I'm Not Really Here» (Jeg er egentlig ikke her). Der skriver han om sine mentale utfordringer i et liv etter at han ble tvunget til å legge opp.

Men han bør også hylles for å ha den siste ballberøringen på en av tidenes merkeligste scoringer, da han utliknet for Manchester City mot Blackpool 30. januar 1988.

Dette er Mona Lisa av rotemål, Det sixtinske kapell av klabb og babb, «Breaking Bad» av kriging i 16-meteren. Du skjønner greia.

På en måte er dette målet like utrolig som Diego Maradonas fantastiske soloscoring mot England i 1986, eller Brasils imponerende forestilling mot Italia i VM-finalen i 1970.

Nok prat. Her kan du se scoringen selv:

Etter å ha sett målet om igjen på Youtube, klarer ikke Paul Lake annet enn å le.

- Det er fantastisk å se det igjen, forklarer han til FourFourTwo.

- Det er lenge siden, men alle følelsene kommer tilbake. Jeg husker det godt. Jeg var en person som scoret et mål i året, så bare det å få muligheten var fantastisk. Det var komisk, som om ballen var i enden av et tau. Den gikk fram og tilbake, inn og ut, du kunne nesten ikke røre deg. Uansett hvor du kikket, så du et par Adidas-sko, sier Lake.

- Jeg hang rundt 16-meteren. Den landet i beina mine etter å ha gått fram og tilbake sju ganger, og til og med avslutningen min gikk via noen. Jeg visste ikke hvordan jeg skulle feire. Det var den styggeste scoringen noensinne så vidt jeg kan huske. Fansen elsket det. Det var ekte glede.

Han måtte imidlertid kjempe for å få kreditert scoringen.

- Tilbake på 80-tallet var det ingen navn på draktene, og etter kampen forsøkte Paul Stewart å ta på seg ansvaret for målet, sier Lake.

- Han ville ha den på sin CV! Han ønsket å forlate klubben, og ikke lenge etterpå dro han til Tottenham. Paul lo, fordi han visste at det var mitt mål. Jeg sa at det ikke var en sjanse i havet for at jeg ville la noen andre ta æren. Jeg bryr meg ikke om hvor stygg den scoringen var, det var min.

Lake tror på sin side ikke at dommerne er nøkkelen til at vi ikke ser så mange kaotiske situasjoner i feltet lenger.

- Det er kvaliteten på banene og taktikken. Du ser ikke gjørme lenger, men på den tiden ønsket noen av klubbene å spille på et dårlig underlag fordi det ville utlikne ferdighetsfaktoren. Og normalt hadde du en stor spiss å slå innlegg mot.

- Det var faktisk veldig moro. Jeg elsket en god gammeldags kamp i gjørma. Det var som å spille i parken. Kamper ble ikke avlyst den gangen, da trengte du et jordskjelv eller en monsun. Du kunne spille på ren is eller i en myr, men det har endret seg. Banene er fantastiske, og det tregere oppbyggende spillet betyr at du får mindre situasjoner innenfor fem-meteren.

Skylde på banemannskapet?

Skal vi dermed bare skylde på banemannskapene for å ha ødelagt all moroa? Leicesters banemann, John Ledwidge, mener det.

- Banene har endre seg skikkelig og vi har tatt bort ujevnhetene, forteller han.

- I gamledager var det bokstavelig talt bare én mann med et dårlig bein som kuttet gresset, selv på høyeste nivå. Jeg var i Coventry hvor vi la på store gresstuster før vi flatet dem ut ved å bruke en rulle som veide halvannet tonn.

- Noen klubber ville til og med bruke overflaten til taktikk. En manager jeg hørte om pleide å invitere ungdomslag til å ødelegge banen en fredagskveld, og han ville deretter fortelle banemannen at han ikke skulle røre den etterpå. Det var virkelig skrekkelig for banemannskapene, fordi det så forferdelig ut, men de visste at topplagene ikke ville trives med å spille på det, sier Ledwidge.

Han forteller at i dagens moderne fotball er det så mye teknologi involvert i jobben. Den største utviklingen var introduksjonen av sandbaserte baner. Tidligere ville banene holde på vannet og skape gjørme på regnfulle dager. Ballen gikk alle veier.

- Nå har vi stort sett sandbaner med et dreneringssystem, pluss Desso GrassMaster, et syntetisk fiber som hjelper å holde banen stabil, selv om du mister gresset. Samtidig vil de store klubbene ha store lyssystem som etterlikner sollys slik at gresset vokser hele året.

Alt dette er nødvendig med tanke på pengene som står på spill, mener Ledwidge.

- Spillerne forventer at banen skal se lik ut i desember som i august. Dersom vi tapte en kamp på grunn av for mye vann på banen, vill hoder rulle. Banen er med på å bidra til hvordan lag spiller nå. Du har fire milliarder kroner løpende rundt der, så du har et ansvar. Dagene hvor en ball kunne treffe en tust og fly over hodet på Tim Flowers eksisterer ikke lenger.

Det er nok mange som husker at Liverpools Stan Collymore overlistet Blackburn-keeper Tim Flowers med en lompe, som først traff en gresstust før den seilte over hodet på keeperen.

Det virker som om jevne baner, redde dommeren, tekniske spillere og sofistikert taktikk er med på å hindre rotete situasjoner i målområdet.

Det virker som det er noe som tilhører fortiden, men det er ikke helt riktig. Dersom du kikker litt ned i divisjonene så vil du få bevis. I non-league skjer det omtrent hver eneste uke.

Hvem vet, kanskje du til og med får se hvit hundebæsj og en fyr med pipe mens du er der.