STOR TYSK KVELD:  Jubel etter seier på straffespark mot Italia. FOTO: DPA/Christian Charisius.
STOR TYSK KVELD: Jubel etter seier på straffespark mot Italia. FOTO: DPA/Christian Charisius.Vis mer

Festen fortsetter: Dette landet er på stigende fotballrus

Hvem bryr seg om storspillet som aldri kom, nå som Italia endelig er slått i viktig kamp.

BERLIN (Dagbladet): Da Jonas Hector tok tilløp på det siste straffesparket, åpnet jeg balkongdøra ut mot Berlin. Rakettene hadde smelt et kvarter allerede, og nå gjallet ropene i mørke natta allerede før gutten nådde fram til ballen og det 18.ende straffesparket:

- Ja, ja, ljomet det over byen idet Tyslands italienske traume definitivt var slutt.

Etter å ha tapt hver eneste EM -og VM-kamp i fotball mot Italia, er Tyskland videre til semifinalen etter straffesparkkonkurranse.

Så veldig mye annet severdig skjedde ikke ute på banen der to lag nøytraliserte hverandre til 1 - 1 i det vanlige spillet. Men for tyskerne er dette uansett stort nok. På en kveld der storspillet manglet, nervene herjet og gamle storhetene som Bastian Schweinsteiger og Thomas Möller til slutt bommet, kom det nye helter og sørget for at den regjerende verdensmesteren fortsatt kan vinne også EM.

DET er tredje gang på rad jeg er i Berlin og feirer fotball som noe viktig i nyere tysk historie. Den første gangen under VM på hjemmebane i 2006 jublet tyskerne så uhemmet at de ikke engang kjente igjen seg selv:

•• Der de trodde de hadde kontroll, hadde de egentlig bare glede.

Mesterskapet ble en god nasjonalisme på stigende rus. For første gang etter verdenskrigen fikk en ny generasjon feire det å være tysk med flagg og nasjonalsang uten den snikende baktanken om at de ble sett og at alle andre ikke likte det de så.

Artikkelen fortsetter under annonsen

De trengte ikke å vinne engang for å ha det bra. Natta etter bronsefinalen var Berlin en eneste vidåpen bar med hundretusener av gjester. VM var vunnet der og da uten tanke på at det var Frankrike og Italia som skulle spille finalen neste kveld.

UNDER VM åtte år seinere var den gode, tyske nasjonalismen blitt en vane. Den tyske kontrollen var tilbake i en flere kilometer lang festarena på paradegaten gjennom Tiergarten, men gleden den befriende samme. Finalenatta dundret det fra en halv million berlinere i sommerregnet på Brandenburger Tor. Et par dager seinere var folkemengden steget til over en million da laget kom tilbake fra Brasil, og overtok scenen.

Nå var festen langt mindre planlagt. Litt fordi det med nasjonalisme uansett er vrient i en tid da høyrepopulismen feier over Europa, og mye fordi ingen helt våget å tro på seier over Italia.

- Vi har ikke noe italiensk trauma, forsikret landslagstrener Jaochim Löw foran denne kvartfinalen. Nåja; men så var det dette med å vinne over et italiensk landslag som under Antonio Contes korte tid som sjef hadde rukket å revolusjonere sporten ved å løpe mye mer enn motstanderne.

- Som et hesteløp med skylapper, skrev en tysk fagkommentar lett ironisk i Berliner Zeitung før kampen om denne løpsrevolusjonen. Han mente at den galloperende landslagssuksessen under Conte skygget for italiensk fotballs store utfordring med å holde et høyt stabilt nivå, men ute på banen haltet sammenligningen:

•• For der hestene bak skylappene klarer å presse ut enda mer løpskraft fordi de ikke ser motstanderne, så de italienske landslagsspillerne det meste.

Og de skjønte bedre enn de fleste i denne sporten hva som foregikk rundt dem.

JOACHIM LÖW gjorde et taktisk trekk for å nøytralisere nettopp denne ekstreme italiensk løpskraften, ved selv å legge om til en trebacks linje og la de to kantspillerne sine blokkere motstanderne i bredden. Det gikk ikke helt knirkefritt.

Riktignok har Tyskland testet en3-5-1-1 formasjon i løpet av oppkjøringskampene, men det er forskjell på det å gjøre enkelte forsøk og det å ha spilt sammen slik i årevis. Utover i førsteomgangen var det mulig å se dette i korte glimt. Der Italias Juventus-treer hadde full kontroll på offsidelinja, glapp tyskerne et par ganger. Målmann Manuel Neuer rettet opp noe, men rett før pause var det like før Löw ble mer profet enn han ønsket:

- Gjør du en feil mot Italia, er det bare å pakke kofferten, sa han på den siste pressekonferansen før denne kvartfinalen.

Unge Josha Kimmish gjorde den feilen. Ett sekund eller to ble han subbende et par meter bak sin egen forsvarstreer på vei ut, og  plutselig kom både ball og en gjennomløpende Emanuele Giiaccherini fri i tysk bakrom etter en pasning helt nede fra den italienske midtstopperen Bonucci. Det endte med et skudd utenfor fra en upresset Stefano Sturaro, men det burde endte med italiensk ledelse til pause.

I STEDET ble det ingen ting.

For om den tyske formasjonsendringen tok ut det meste av kraften i det italienske kontringsspillet, ødela endringen også deres egen angrepsrytme. Mesterskapets desidert mest pasningssikre lag var ikke til å kjenne igjen. Tyskerne hadde ballen ofte, men mistet den for lett på den siste tredjedelen.

Det hjalp selv ikke at Bastian Schweinsteiger kom på banen for en skadet Sami Khadira etter et kvarter. Den rutinerte landslagskapteinen løp mye og spilte klokt, men rundt ham var det verre både med fantasien og presisjonen. Så seint som bare minutter før pause kom Tysklands første sjanse.

ETTERPÅ gikk det bedre. De tyske angrepene ble lengre,  italienerne måtte løpe enda mer for å dekke opp og ble et par centimeter seinere i duellene. Tre gule kort til Italia på under fem minutter varslet det som skulle komme:

•• En total tysk overkjøring.

1 - 0 var et praktmål. Midtspissen Mario Gomez ble spilt fri på venstrekanten, men ble så løpt opp og måtte dra seg innover før han lekkert sendte ballen mot det italienske bakrommet. For første gang i denne kvartfinalen stod det åpent, Jonas Hector var førstemann inn, fant Özil og så var det en helt ny kamp.

AT italienerne likevel klarte å komme tilbake, forteller om styrken i Contes arbeidslag. Selv om Jerome Boatengs hands før straffesparket virket helt unødvendig, var ikke utligningen tilfeldig. Graziano Pelle hadde en flott sjanse ved første stolpe på et nytt innlegg fra venstre bare noen minutter før 1 - 1. Litt seinere var det tysk trøbbel på nytt på den kanten, og skuddet fra Mattia De Sciglio strøk rett utenfor.

Ved å løpe omtrent 7 km lenger (118 mot 111) utlignet den italienske arbeidsmoralen tyskernes jevnt over bedre ferdigheter med ball. Men nærmere enn en straffesparkkonkurranse kom ikke Italia semifinalen i EM.

Det er her i Tyskland mesterskapet lever, og til uka fortsetter festen i Berlin.

I