Dag Kaas snakker ut om tida som landslagstrener:

- Fikk spiseforstyrrelsene midt i fleisen

- Vi skjønte ikke at det var en sykdom, men vi skjønte at noe var galt, sier 1980-tallets legendariske kvinnetrener i langrenn, Dag Kaas. Han sier at spiseforstyrrelser var et ukjent tema på denne tida.

DETTE SIER KAAS I DAG: Trenernestoren Dag Kaas var uforberedt på det som møtte ham da han ble juniorlandslagstrener i 1977. Video: Kristin Svorte/Kristoffer Løkås Vis mer
Publisert
Sist oppdatert

Det var ingen hjelp å få med spiseforstyrrelser da Dag Kaas begynte som landslagstrener på 70-tallet, forteller han. Nå tar han ansvaret for at ikke alle ble like godt ivaretatt på landslagene hans.

Etter en karriere som juniorlandslagstrener for langrennsjentene, hovedtrener for damenes elitelandslag og sportssjef for hele skiforbundet, var han også en fundamental drivkraft i oppbyggingen av Olympiatoppen.

Også i dag er 74-åringen tilknyttet Olympiatoppen på prosjektbasis. Eller sagt med hans egne ord og et glimt i øyet:

- Jeg holder meg oppdatert.

Det dystre bakteppet for intervjuet vi snart skal gjøre med Kaas, handler om det stikk motsatte: Det var ingen oppdatert kunnskap om spiseforstyrrelser i langrenn da han entret sirkuset på slutten av 70-tallet.

På en benk utenfor hovedinngangen på Olympiatoppen setter Kaas seg ned med Dagbladet. Til tross for at pandemiens grep på samfunnet har løsnet taket, er det fortsatt ikke lov for journalister å komme inn i den profesjonelle idrettens høyborg mellom 08 og 18. Kontrasten er stor til tida Kaas tiltrådte som juniorlandslagstrener i 1977. Da var norsk idrett fortsatt amatørenes arena.

TAR ANSVARET: Dag Kaas. Foto: Kristin Svorte
TAR ANSVARET: Dag Kaas. Foto: Kristin Svorte Vis mer

Det forsøkte Kaas å gjøre noe med, og en av tingene han tok tak i var restitusjon og ernæring etter trening. Et minefelt, selv den dag i dag.

Ukultur

Det siste halve året har Dagbladet dykket dypt ned i problematikken rundt fysisk og psykisk helse i nasjonalsporten vår, langrenn. Noe av det vi fant, kan du lese om her i dag og i dagene og ukene som kommer.

En omfattende kartlegging av de norske landslagsløperne fra 1970- og 1980-tallet dokumenterer at flere har fått varige mén etter å ha tynt kroppen til det maksimale, både sportslig og ernæringsmessig.

Mange av dem har pekt på Kaas som mannen med ansvaret for at en ukultur fikk bre seg på de norske landslagene. Medaljefangsten gikk opp, vekta gikk ned.

REAGERER: Tidligere landslagssjef for langrennskvinnene, Dag Kaas, reagerer på hvordan vekt ble framstilt i en artikkel om Berit Aunli og Britt Pettersen i 1982. Reportere: John Rasmussen og Øyvind Godø. Video: Kristin Svorte. Vis mer

I den kjølige vinden utenfor Olympiatoppen forteller Kaas at han blir lei seg når han hører påstanden om ukultur.

- Jeg tok dette seriøst. Vi hadde aldri fått de resultatene vi fikk, om vi ikke tok det seriøst. At noen betegner det som en ukultur, ut fra den kunnskapen jeg og samfunnet hadde på den tiden, må jeg bare leve med, sier han til Dagbladet.

- Stemmer det at dere i landslagsledelsen forsøkte å få utøverne ned i vekt?

- Nei. Vi forsøkte det vi kunne for å skape en balansert helhet. Det vil si at om man trener bedre og spiser sunnere for å finne sin idealvekt, kan noen gå ned i vekt, andre kan holde vekta og noen kan til og med gå opp.

- Hvilke endringer innførte du da du kom inn som juniorlandslagstrener i 1977?

- Jeg er ganske systematisk som person, og vi satte i gang systematisk trening med fokus på viktige detaljer for prestasjonen. Det var jeg og legene som hadde noen meninger om restitusjon, samt min mentor Oddmund Jensen, som hjalp til. Kosthold ble diskutert, fordi det er viktig hva man får i seg etter en treningsøkt. Men det gikk ikke på vekt.

- Var endringene forankret i Skiforbundet?

- Den gang var Skiforbundet basert på mye frivillighet. Vi hadde ikke i nærheten den økonomien som langrenn har i dag. Og derfor ikke et system som vi har nå. Legene var ansatt på sykehus, og det var stort sett frivillig arbeid på den medisinske fronten.

Brutalt

Da han tok over som landslagstrener for elitelaget for kvinner i 1980, hadde han også ansvaret for junior-jentene. Kaas ser i ettertid at han hadde ansvaret for altfor mange utøvere på en gang, og at ikke alle ble ivaretatt like godt.

Likevel er han tydelig på at verken han eller andre i hans team oppfordret noen til å slanke seg. Kaas sier han var opptatt av helheten, altså samspillet mellom trening, restitusjon og ernæring.

- Jeg hadde veldig forskjellig typer utøvere på landslaget. Det jeg lærte ganske brutalt, var at de som ble best, var de som var dritgode på helhet. Da er det jo dumt som trener å si at noen bør slanke seg for å bli bedre, når det er helheten som betyr noe. Men det kan hende at noen oppfattet det slik likevel. De som var sunnest, ble best, sier Kaas.

- Hva vil det si å være sunnest?

- Det vil si å klare å restituere best etter trening, som omhandler kosthold, drikke og hvile. Når man forbrenner karbohydrater, må man få det inn igjen. Om man ikke gjør det, restituerer man dårligere.

Flere av utøverne har fortalt Dagbladet om kommentarer som at de ikke burde spise smør på brødskiva, og at de burde holde seg unna julekaka. Samtidig forteller 35 prosent av utøverne Dagbladet har snakket med, at de sleit med spiseforstyrrelser mens de var aktive på ski.

- Dette er personlige opplevelser utøverne har hatt. Vi kunne veldig lite om spiseforstyrrelser på den tiden. Som ung trener var jeg heldig å ha en glimrende mentor i Oddmund Jensen, som da var landslagssjef. Hans råd var at den som blir best, den trener best og restituerer best. Det var utgangspunktet vårt. Når nivået heves og jentene er i en sårbar alder, kan det skje en del uventede ting. Vi ble beste nasjon i 1980-81 og fram til 1985-86. Det kan ha ført til et større press på de nest beste – og særlig juniorer, forteller Kaas og minner om:

- Det er kortsiktig framgang man får av å slutte å spise tilstrekkelig. Det gir ikke resultater i lengden.

Blant juniorlandslagsløperne som ikke klarte å ta steget opp til elitelandslaget, oppgir hele 67 prosent av respondentene at de slet med en spiseforstyrrelse. Til sammenlikning oppgir 6,3 prosent av elitelandslagsløperne at de slet med en spiseforstyrrelse, når juniorlandslagsløperne ekskluderes.

SKREKKTALL: Dagbladet har hatt samtaler med 31 kvinnelige utøvere fra junior- og elitelandslag i perioden fra slutten av 1970-tallet til midten av 1980-tallet. Reporter: Marte Nyløkken Helseth / Dagbladet. Video: Bjørn Langsem / Storyblokcs. Vis mer

- Er det sånn i toppidretten at noen må slite for å skape en toppidrettskultur der noen blir enere?

- Det er en del av toppidretten at noen lykkes og andre ikke gjør det. Men de skal jo ikke bli syke. Dessverre skjedde det likevel. Jeg følte på ansvaret for alle jeg var trener til. Det var en av de store utfordringene at flere ble syke, erkjenner Kaas.

Lite kunnskap

Kaas forteller at han fikk spiseforstyrrelsen «midt i fleisen» allerede da han ble juniorlandslagstrener i 1977, men at det på den tida var så å si ingen kunnskap om sykdommen noe sted.

- Vi kontaktet leger på Ullevål og Aker sykehus. Vi fikk ikke særlig hjelp, fordi de fastslo at dette var et veldig vanskelig sykdomsområde, som var helt nytt for både dem og oss.

Legeforeningens eget tidsskrift bekrefter dette i en egen gjennomgang av temaet spiseforstyrrelser i Norge.

Det norske medisinske miljøet var seint ute med å tilegne seg kunnskap om spiseforstyrrelser, og fram til 1980 var det bare fire leger i hele landet som var opptatt av problemstillingen, skriver Legeforeningens Tidsskrift.

«I løpet av 1980-åra ble spiseforstyrrelser kjent i vår kultur, og sykdommen er blitt mer og mer synlig.», oppsummerer de.

LEGEFORENINGENS OPPSUMMERING: Fram til 1980 var det veldig få som jobbet med spiseforstyrrelser som sykdom i Norge. Faksmilie: Tidsskriftet for Den Norske Legeforening
LEGEFORENINGENS OPPSUMMERING: Fram til 1980 var det veldig få som jobbet med spiseforstyrrelser som sykdom i Norge. Faksmilie: Tidsskriftet for Den Norske Legeforening Vis mer

- Det var lite eller ingen kunnskap. Vi hadde en del kunnskap om hvordan man skulle spise, men ikke om hvordan man ikke skulle spise, sier han.

- Hvordan håndterte du dette?

- Gjennom å snakke med jentene. Men det er ikke sikkert at jeg nådde gjennom. Det skjønner jeg etterpå. Vi skjønte ikke at det var en sykdom, men vi skjønte at noe var galt.

- Hvis du kunne gjort noe annerledes på 1980-tallet, hva ville du ha gjort?

- Jeg ville ha spurt enda grundigere på sykehusene etter ekspertise, men som vi har sagt til de som er eksperter i dag: Det er veldig enkelt for folk å si at vi var dumme, men det fantes ikke noen eksperter der da. Vi fikk ikke noe hjelp. Nå kan vi få det.

- Du må spise

Kaas minner om:

- Trening bryter deg ned. Da må du spise og restituere for å bygge deg opp igjen. Vi var flinke på å tenke helhet, men hvor noen tydeligvis bikket over grensa, i form av at de enten misforsto eller at vi trenerne ikke forsto. Det er ingen tvil om at kosthold er et prestasjonsparameter. Det er også vekt. Men da snakker vi om en idealvekt for den enkelte utøver.

- Har du kjent på dårlig samvittighet tilknyttet skjebnene hvor det gikk galt?

- Ja, det har jeg selvfølgelig kjent på. Det er det ikke tvil om. Hva kunne vi gjort annerledes? Men det er vanskelig å finne ut hva vi kunne gjort annerledes. Jeg følte at jeg ikke nådde fram. Kanskje andre hadde greid å nå fram, svarer Kaas.

  • Selv om Dag Kaas i flere år hadde hovedansvaret for både elite- og juniorlandslagslaget på kvinnesiden samtidig, var også andre trenere involvert i deler av denne epoken. Én av dem - som lenge var Kaas' assistent og etter hvert juniorlandslagstrener - navngis som en som bidro til ukulturen og slankepresset av flere eks-landslagsløpere. Vedkommende er i dag død. Derfor tar Kaas ansvar på vegne av hele landslagsledelsen for å besvare kritikken og Dagbladets funn fra undersøkelsen.

I 2020 fikk Dagbladet et anonymt brev om påståtte, utbredte problemer med forstyrret spiseatferd på topplan og nedover klassene i norsk langrenn. Flere i miljøet snakket løst om det samme. Men det var bare påstander og enkelt­historier. Ingen hadde forsket på feltet på 16 år.

Var det virkelig så ille? Vi ville undersøke. I nesten et år har Dagbladet, ved hjelp av nye journalistiske metoder og gjennom hundrevis av menneskemøter, undersøkt omfanget av forstyrret spiseatferd og spise­forstyrrelser i vår nasjonalsport langrenn – og skiskyting.

Vi har foretatt røntgen­målinger, hormon­tester og omfattende, validerte psykologiske tester i jakten på dokumentasjon. Vi har også undersøkt langtids­virkningene av flere års ernærings­underskudd blant utøverne. Dagbladet har i tillegg brukt spesiell teknologi og analyse av store mengder data i søket etter svar. Det vi fant, bekreftet ikke bare ryktene. Det var mye verre.

Funnene er dystre, mener eksperter. I de neste ukene og månedene skal vi fortelle en helt ukjent historie om den norske nasjonal­idretten – og dokumentere den.

Les alle sakene her

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer