OBS PLASSERING: En gang storebror, alltid storebror. Eller? Filip Ingebrigtsen pent bak storebror Henrik selv etter å ha slått ham for første gang i en konkurranse.. EM-gull til lillebror altså..
Foto: Heiko Junge / NTB scanpix
OBS PLASSERING: En gang storebror, alltid storebror. Eller? Filip Ingebrigtsen pent bak storebror Henrik selv etter å ha slått ham for første gang i en konkurranse.. EM-gull til lillebror altså.. Foto: Heiko Junge / NTB scanpixVis mer

Finn en feil på bildet og den helt riktige nye EM-mesteren

Stor kveld for stor familie.

JEG må bare innrømme at jeg bare så en eneste av episodene fra «Team Ingebrigtsen» vårens desidert beste sportsreality på norsk TV. Om jeg ikke husker feil var det den som startet med at en av de andre brødrene som ikke ble løpestjerne fikk trøst hos bestemor, og sluttet med at pappa Gjert ga en nyforelsket Filip beskjed om å glemme kjærligheten. Valget var enten å bli med familien på treningsleir eller slutte med løping.

Jeg håper jeg husker feil. Som trener for barn, unge og unge voksne de siste førti åra har jeg sett for mange slike far/sønn-forhold til at jeg synes dette er artig TV-underholdning. Når reality blir ordentlig virkelighet, ender forholdet ofte ganske trist.

SOM regel styres slike regimer av fedre som ikke har oppnådd noe med sin egen idrett, og det ender helst resultatmessig katastrofalt.

For meg er det helt likegyldig. Det eneste jeg er opptatt av i slike odde par er at det til slutt funker sosialt bra. At far og sønn får det greit sammen når den karrieren som aldri riktig begynte, definitivt er slutt.

Mange av de som orket å følge «Team Ingebrigtsen» gjennom alle seks episodene, mente at dette vil ordne seg. De så raust med kjærlighet i all galskapen, en familie som fikk til noe sammen og de ble fort vant til Gjerts røffe maske. Pappaen med de voldsomme idrettsambisjonene på barnas vegne var visst ikke så farlig likevel.

Artikkelen fortsetter under annonsen

JEG vil gjerne tro at de så rett selv om Gjert ellers mer enn oppfyller alle klisjeer om den påståelige, selvlærte pappatreneren.

Rent idrettsfaglig er det uansett forfriskende med amatører som lykkes; de som altså elsker det de gjør så mye, at resultatene til slutt blir deretter.

Det å trene fram to sønner til EM-gull og i tillegg få oppleve begge på seierspallen samtidig, viser den sportslige kvaliteten i Gjert Ingebrigtsens høyst frivillige trenerarbeid. Der fortjener han både ros og nysgjerrighet:

  • Selvsagt er det mye å lære hos en som har løftet utøverne sine til et så høyt internasjonalt nivå.

Slik er det all grunn for det norske mellomdistansemiljøet å se hva som gjennom uker, måneder og år er blitt gjort hjemme hos idrettsfamilien Ingebrigtsen.

FILIPS virkelige internasjonale karriere begynte i kveld. Heretter er det han som vil få invitasjonene fra de store stevnearrangørene og sjansen til å løpe ofte med verdens beste på 1500 meter.

Det er en mulighet han kommer til å ta godt vare på. Dette EM-gullet var en oppvisning i kombinasjonen taktisk løping/bra spurtegenskaper.

Hvor langt det så rekker, vet egentlig ingen. Først når feltene får vinnertider ned mot 3.33/3.34, ser Filip og pappa hva avslutningsegenskapene kan gi.

I MELLOMTIDA må noen raskt overbevise det internasjonale friidrettsforbundet (IAAF) at det passer bra å ta med den nye Europamesteren til OL. Filip har ennå ikke klart IAAF-kravet til distansen, og er avhengig av en spesialinvitasjon. Hadde jeg ikke hatt så mye imot triksing på bakrommet i internasjonal idrett, ville jeg foreslått at dette er en sak for Svein Arne Hansen, president i det europeiske friidrettsforbundet (EAA).

Det blir uansett en vanskelig oppgave. Fortsatt gir Filips årsbeste på 3.36.21 bare en 35. plass på lista over sesongens beste 1500 meter-løpere, og på lista over mulige OL-løpere på distansen er han nummer 41. Øvelsen skal ha 45 deltakere i Rio.

Uttaket blir avgjort innen i morgen. Da er ikke frikortet til OL garantert selv om både pappa Gjert og vi insisterer..

OG så var det feilen på bildet.

Den er selvsagt at det ennå ikke har gått opp for storebror Henrik at styrkeforholdet i familien er forandret. Det er jo vanlig på jubelbilder at den nye mesteren i det minste for anledningen får lov til å stå foran.

Men lite er vanlig i familien Ingebrigtsen.

.