HØYST JORDISK:  TV2 energiske seremonimester Harald Bredeli takker Anja Edin for det vellykkete showet mot Sverige. Fortsatt er jentehåndball super norsk TV-sport. Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB scanpix.
HØYST JORDISK: TV2 energiske seremonimester Harald Bredeli takker Anja Edin for det vellykkete showet mot Sverige. Fortsatt er jentehåndball super norsk TV-sport. Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB scanpix.Vis mer

Finnes det noen å spille mot?

Nå kommer den debatten om jentehåndballens kvalitet som du nok allerede har hørt et par ganger for mye.

IKKE et frekt ord om TV2-kommentatorene i dette mesterskapet. De høvler ikke lenger ned jentene på banen med sin panoramautsikt fra tribuneplass, fri mulighet for replay og et alfabet av selvfølgeligheter som våpen. Nå snakker kanalens mange verter til og med pent om Thorir Hergeirssons smarte taktiske trekk, og utfører ellers entusiastisk jobben med å hoje fram nye rekordhøye seertall og maksimale forhold for TV2 sine annonsører.

Førjul med håndballjentene har forlengst satt seg som en av norsk idretts sterkeste sportstradisjoner, og vi skal vokte oss vel for å rakke ned på den. For da snakker vi bare stygt om noe av det beste i vår egen idrettshverdag; om alle Norge rundt som ganske enkelt har det gøy med å spille eller se på håndball.

Derfor er det best å snakke om motstanderne. Eller mer presist i denne vel triste tenkningen: mangel på motstandere.

DET var heldigvis ikke akkurat der TV2s seremonimester Harald Bredeli var i sluttminuttene da han ropte lystelig:

- Vi må ut i rommet for å få motstand. Finnes det noe liv på Mars?

Ellers er den samme Bredeli en mester til å finne håndball-liv på jorda. Han utfører akkurat den jobben enhver rettighetshaver med respekt for sin egen TV-butikk må få gjort. Snakke opp motstanderne: altså.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Underveis til enda en norsk seier står konkurrentenes utroligste skuddarmer i kø. Da er det aldri mangel hverken på motstandernes spenstige kanter eller glupe spillfordelere. For ikke å snakke om hjernekraften til trenerne på motsatt benk.

LIKEVEL vinner visst Norge alltid til slutt:

•• Nå er håndballjentene i sin niende internasjonale semifinale på rad.

Siden EM i 2006 har vi vært med i toppen; i seks av åtte mesterskap til og med øverst. Det har gitt tre EM-triumfer, ett VM-gull og to uforglemmelige OL.

Eller er det akkurat den nasjonale gleden vi glemmer?

FOR i den evindelige diskusjonen om hvor gode de norske håndballjentene egentlig er, mangler de fleste andre fakta enn nettopp resultatene.  Norge dominerer en lagsport som med unntak av Sør-Korea bare er europeisk, men som ellers er som internasjonale idretter flest:

•• Noen miljøer og nasjoner er med i toppen år etter år fordi de har tradisjonen, kunnskapen og gleden til å drive sin favorittidrett litt bedre enn konkurrentene; uansett hvor få eller mange disse utfordrerne måtte være.

Når denne dominansen nå er inne i sitt sjuende år, er det fortsatt ingen grunn til å spasere inn i depresjonen sammen med en eller annen misunnelig herrehåndballspiller på twitter. Sju fete og sju magre år gjelder for større ting i livet enn jentehåndball. Det går som regel opp og ned; og alle ære til de som fortsatt sørger for å trekke ut den norske dominansen.

HOS håndballjentene er det trenerregimene. Eller mer presist; trenerregimet. Det er sikkert nok av forskjeller på ledelsen til Thorir Hergeirsson og forgjenger Marit Breivik, men først og fremst er det likheter. Dette er kunnskapsbasert sportsledelse med vekt på at spillerne selv forvalter det som er verdt å vite i løpet av en hektisk kamp.

Det ser ikke alltid slik ut underveis. Lenge var det svensker som glitret i nabokampen i går, men resultatet ble likevel norsk.

DA finnes det mer spennende objekter for en troverdig sportslig analyse av internasjonal kvinnehåndball enn motstandernes eventuelle kvaliteter. Det er ennå våre egne som gjelder. Nå som de fleste lag har trent seg opp til å stoppe de norske overgangene, holder likevel andre norske ferdigheter.

Men heldigvis ikke mer overlegent enn at det fortsatt er mulig å bli glad for hver gang vi vinner.

Selv med ett EM-gull til, trenger ennå ikke TV2 å flytte jentehåndballen vår til Mars. Den er fortsatt trivelig her på jorda.