Fint at favorittlaget sprakk

Men dopingtrollet er der fortsatt.

 ALENE IGJEN:  Rett etter at hele Sky-laget imponerte, satt Chris Froome alene igjen i fjellene. Denne variasjonen er et bra tegn på at dopingbruken minsker i sykkelsporten. FOTO: REUTERS/Jean-Paul Pelissie.
ALENE IGJEN: Rett etter at hele Sky-laget imponerte, satt Chris Froome alene igjen i fjellene. Denne variasjonen er et bra tegn på at dopingbruken minsker i sykkelsporten. FOTO: REUTERS/Jean-Paul Pelissie.Vis mer

SYKKELPRESIDENT Pat McQuaid snakket om en mer menneskelig sport da han i går offisielt innledet valgkampen for en tredje periode som sjef for en dopingbefengt idrett. Det var tilsynelatende en fin dag å snakke om sånt; Tour de France-favorittene Sky hadde akkurat sprukket og sportens viktigste konkurranse framstod mer åpen enn på lenge:

- Du ser det menneskelige i prestasjonene nå. Rytterne er på topp en dag, for så å falle sammen den neste, påpekte McQuaid.

Men så begynte mediene å mase om dette med dop igjen. For var ikke sammenlagtleder Chris Froome litt for sprek da han uten hjelp fra Sky-kameratene motstod alle angrepene oppe i fjellene?

- Jeg mener at syklistene fortjener mer enn at det første spørsmålet de blir møtt med handler om doping, svarte McQuaid, og viste igjen at han ikke er presidenten som radikalt endrer dopingkulturen i denne idretten.

FOR mens sykkelsporten er i tydelig framgang når det gjelder det å bekjempe dop, er det grunn til å se hvem som egentlig dytter fram denne forandringen. Der er deler av den internasjonale sykkelpressen i fremste rekke. Som for eksempel britiske medier som ikke uten videre godtar at Sky-lagets formsvingninger bare skyldes at rytterne nå konkurrerer uten dop.

Derfor ble Sky-sjef Dave Brailsford kjørt hardt under pressekonferansen på hviledagen i går. Han måtte forklare både plutselig formsvikt, brå vektsvingninger og Sky sin tidligere bruk av doktor Gert Leinders; eks-klubblegen til Rabobank som igjen linkes til dette nederlandske lagets systematiske dopbruk for ti, femten år siden, uten at disse forklaringene overbeviste hele forsamlingen.

Det er forøvrig vanskelig nok. Også etter de siste års opprenskning er sykkelsporten forblitt et spill om kynisme.

For hvordan skal vi egentlig vite hva som er sant?

IKKE bare ved å tro på det som blir sagt, mente Brailsford. Han var ifølge seg selv naiv da han i 2011 leide inn Leinders:

- Jeg vurderte ham feil. Men når noen ser deg rett inn i øynene, gjennomfører alle sikkerhetsprosedyrene for så å lyve likevel, blir jeg forbannet, sa Chris Brailsford og bedyret at dette valget var hans egen skyld:

- Chris (Froome) er satt i en posisjon der han igjen og igjen må svare for dette. Det er urettferdig. Det var jeg og resten av ledelsen som hadde ansvaret, fortalte Sky-sjefen, og viste samtidig hva denne gjentatte dopingfortellingen dreier seg om:

•• I en sport som har latt de gamle doperne fortsette i stadig nye posisjoner, er det fortida som hele tida slår tilbake.

Som nå da Chris Froome sitt høye tempo blir sammenlignet med Lance Armstrong i amerikanerens dopete glansdager.

DET å sammenligne tider i Tour de France er forøvrig en vanskelig øvelse. Det var lettere dengang det ikke ble spurt like mye om dop. Som for eksempel da Norsk Telegrambyrå uten å blande inn dette med det ekstra medisinbruket formidlet nyheter om farten:

- De 339,1 kilometerne ble syklet med en gjennomsnittsfart på 40,553 kilometer i timen. Den raskeste utgaven var hundreårsjubileet i fjor. Da syklet Lance Armstrong og co. med en gjennomsnittsfart på 40,940 kilometer i timen. Likevel vil forskjeller på intensiteten, løypens layout og værforskjeller ikke gi et nøyaktig bilde på kvaliteten av rittene hvert år, fortalte NTB den gangen.

Det kan virke som en evighet siden det umenneskelige tempoet i sykkelsporten ble beskrevet med ord som "kvalitet", men det var så seint som i 2 004.

SEINERE er denne gjennomsnittsfarten i Tour de France blitt knyttet til ulike dopregimer. Selv om Lance Armstrong fortsatt står med rekorden, er forklaringene ikke helt overbevisende. I de raskeste Tour-sesongene har for eksempel ikke snittfarten i Giro de Italia og Spania Rundt vært spesiell høy. Det til tross for at alle de tre store rittene i disse sesongene garantert inneholdt en ganske lik andel dopete utøvere.

Uansett gikk det totalt sett litt seinere i fjor med sammenlagtvinner Bradley Wiggins (39.83 km/t) enn under de fleste av Lance Armstrong sine triumfer. Amerikaneren hadde fem ritt med høyere snittfart enn 40 km/t inkludert rekorden på 41,7 km/t satt i 2 005.

Likevel syklet altså den rene Wiggens i 2 012 raskere enn den dopingdømte og kjøttspisende Alberto Contador i 2010. Slik er det selvsagt langt flere variable faktorer enn dopforbruket som avgjør snittfarten i Tour de France.

INNTIL videre går det uansett an å glede seg over at prestasjonene helt i teten varierer fra dag til dag. For rett etter at Sky-laget i sin systematikk og styrke hadde minnet om US Postal opp de verste stigningene sist lørdag, kom altså smellen for alle britene bortsett fra Froome på den neste fjelletappen. Det skjedde tross alt ikke i Armstrong og US Postal sine glansdager.

Sånn er det i hvert fall fint at favorittene feiler.