Fint at RBK vinner

SÅ LENGE

VIF-spillerne må skremmes til gull, kan de heller la være å vinne. Rett før sist kamp mot Molde knuste VIF-trener Kjetil Rekdal en kjekspakke mot garderobegulvet på Ullevaal og ropte til spillerne sine:

-  Slik skal Molde se ut når vi er ferdige.

Dagen etter forklarte Rekdal at dette er motivasjonspsykologi. Ifølge VIF-treneren skal spillerne aldri vite hvor de har ham:

-  Hvis spillerne leser meg som en åpen bok, har jeg brent kruttet, forklarte han Dagbladet, vel vitende om at hans trener-rival i gullkampen, RBKs Ola By Rise, nettopp har kroppsspråk som en åpen bok.

Til og med en barnebok.

DET ER

lett å se forskjellen på de to trenerne. Mens Ola By har brukt halvparten av sin første sesong som sjef for Rosenborg på å fortelle oss at også han kan bli sint, slipper Kjetil Rekdal å ta opp akkurat det temaet.

Til gjengjeld håper vi å slippe foredragsserien etter Vålerengas seriegull om den nye motivasjonspsykologien der sjefen skal få fram det beste i staben ved å opptre i rollen som liksom-psykopat.

I det hele tatt vil vi gjerne slippe VIF-gull.

FØR KLANEN

flokker seg i avsky i Akersgata, legger vi til at det er et kortsiktig ønske.

Akkurat som gleden over å få en annen seriemester enn Rosenborg kommer til å bli kort.

Det er ingen tvil om at det er bra for norsk fotball at Tippeligaen holder seg spennende helt til slutten av oktober. For fotballproduktet betyr det enda fullere tribuner, enda mer omtale og enda bedre økonomi.

Men ikke nødvendigvis enda bedre fotball.

KJETIL REKDAL

er sannsynligvis en av de første til å innse det. Når han har knust ferdig kjekspakkene, er det lett å se at det er bedre forklaringer enn denne høyst personlige vrien på motivasjonspsykologi som ligger bak VIFs suksess. Trenerens ubendige vinnervilje er en forklaring; byggingen av en snart komplett stall en annen og hans gode lære om tålmodighet den viktigste.

Allerede før sesongen kjøpte klubben seg stabile innleggsbein fra begge sider, pluss et par av landets største offensive talenter. I seriestarten skortet det på presisjonen i pasningene bakfra, men etter hvert er det blitt mindre og mindre nødvendig for Kjetil Rekdal å bruke sine egne smarte pasningsferdigheter på banen. Til slutt løste lånet av Steffen Iversen til og med VIFs effektivitetsproblem.

Likevel gjelder det fortsatt å være tålmodig.

FOR OSLO-KLUBBEN

blir ingen god seriemester for norsk fotball før den viser stabilitet over tid. Det er RBKs stabilitet i verdier, spillesystem og resultater som har løftet norsk klubbfotball opp på et bra internasjonalt nivå.

VIFs bidrag til en slik standard har foreløpig bare vært utenfor banen. Der Klanen har utviklet den moderne supporterrollen i Norge slik at den kan konkurrere med hvilken som helst utenlandsk tilhengerskare, er spillernes E-cup-innsats variabel. For den saks skyld også de nasjonale resultatene. Tross alt er det mindre enn et år siden klubben sikret seg fortsatt Tippeliga-spill i sluttminuttene av kvaliken.

I tillegg er dette det første året VIF muligens klarer å leke butikk uten at onkel Fredriksen betaler. Og hvor stabilt er egentlig et angrepsspill som baserer effektiviteten på en lånt spiss?

RBK-LEDELSEN

er blitt kritisert fordi de ikke sikret seg Steffen Iversen på de samme betingelsene. Det lyder som kortvarig kritikk.

Trondheims-klubbens unike verdi ligger i det motsatte. Det som skal vinnes, skal vinnes over tid.

I en slik tenkning holder det at treneren ikke er opptatt av å skjule kroppsspråket sitt. Den tidligere kulturjournalisten Ola By Rise kan gjerne bli forbundet med barnebøker så lenge han enda mer er klistret til den tradisjonelle RBK-kulturen. Før VIF kommer noen steg nærmere det å skape sin egen kultur på banen, håper vi spillerne ikke lar seg skremme til å ta gull.