ELLEVILL TUR: Dette er historien om klubben Dallas Tornado som dro jorda rundt på 60-tallet. Foto: FourFourTwo
ELLEVILL TUR: Dette er historien om klubben Dallas Tornado som dro jorda rundt på 60-tallet. Foto: FourFourTwoVis mer

Dallas Tornado

Fire nordmenn var med på ellevill fotballtur:
- Det var galskap

Dallas Tornado skulle promotere fotball i USA da de reiste rundt i Afrika, Europa, Midtøsten, Asia, Australia og Mellom-Amerika på 1960-tallet. Turen inneholdt eksploderende fly, apekatter, pøbelgjenger og Vietcong - for å nevne noe.

(FourFourTwo): Neste gang du hører en Premier League-manager klage og sutre over at klubben hans må dra på en lang utenlandsreise utenfor sesong, kan du tenke litt på Bob Kap.

Navnet er kanskje ikke så kjent, men i 1967 reiste han og spillerne på laget Dallas Tornado på en av de galeste turene i fotballhistorien. Turen inneholdt raske tog, eksploderende fly, apekatter, pøbelgjenger og Vietcong - for å nevne noe.

I løpet av seks og en halv måned besøkte de 19 forskjellige land og spilte totalt 45 kamper. Troppen besto av spillere fra mange land, inkludert Norge, én trener, ingen fra et medisinsk apparat, ingen fysioterapeuter og de som var med hadde ikke peiling på hvor og når turen ville ta slutt.

Denne magiske og mystiske turen fant sted takket være den amerikanske idrettspromotoren Lamar Hunt, som i 1967 satte seg som mål å selge fotballen til et stort publikum i USA. Mannen som et år tidligere hadde hjulpet å komme opp med Super Bowl, hadde blitt bergtatt av fotball etter å ha sett England slå Vest-Tyskland i VM-finalen i 1966, og ville ha en del av kaka.

North American Soccer League (NASL), som ble grunnlagt av Hunt, skulle sparkes i gang det påfølgende året, og Hunt ville derfor at et lag fra hjembyen Dallas skulle spre ordet og endre oppfatninger om sporten.

- Hunt håpet at turen ville gi Dallas litt velvilje, sier Mike Renshaw, en midtbanespiller fra Manchester som både spilte for og trente Tornado.

- På det tidspunktet var Dallas egentlig bare kjent som stedet der JFK ble skutt. Jeg hadde ikke hørt om det før det skjedde, sier han.

PÅ BORTEBANE: Spillerne var ikke vant til å spille under slike forhold. Foto: FourFourTwo
PÅ BORTEBANE: Spillerne var ikke vant til å spille under slike forhold. Foto: FourFourTwo Vis mer

Samlet sammen troppen

Det å sette sammen et lag skulle vise seg å gå raskt. Kap, en Skopje-født journalist, psykolog og antikkforhandler som hadde rømt fra Europa med sin familie til Canada i løpet av Den ungarske revolusjonen i 1956, ble ansatt som Tornados manager.

Det ble sendt ut annonser i aviser rundt om i Europa hvor fotballspillere ble tilbudt muligheten til å begynne et nytt liv i USA.

Renshaw, som bare var 19 år på tidspunktet, spilte i Blackpool og hadde prøvespilt i Manchester United, men ønsket et nytt eventyr.

Det var en liknende historie for forsvarer John Stewart, som ble frigitt av sitt elskede Liverpool og manager Bill Shankly, noe som var vanskelig å svelge. Scouser Brian Harvey, lillebroren til Everton-favoritten Colin, trengte også nye utfordringer etter bare én kamp på seniorlaget til Chester City.

Kap ble redningen til disse spillerne, men det var ikke helt klart hva som nøyaktig var redningen på det tidspunktet.

De seks foregående månedene hadde Hulls assistent Paul Waters reiste jorda rundt og besøkt flere klubber og forbund for å sette opp en terminliste som selv i 2017 ville vært vanskelig å gjennomføre. Å gjøre det i 1960-åra var ren galskap.

Turer til Australia, Tahiti, Japan og New Zealand virket tamme i forhold til India, Pakistan, Iran og krigsherjede Vietnam.

- Det var galskap, sier Stewart til FourFourTwo med et stor smil.

- Se for deg en gruppe mennesker dra på tur et sted som Irak i disse dager. De tenkte ikke nøye gjennom det, sier han.

Det var aldri noe detaljert plan for Dallas-spillerne, som derfor ikke ante hva som ventet dem. Noen ganger fikk de beskjed bare noen dager i forkant.

- Jeg ble litt likegyldig til alle plassene vi besøkte, sier Bill Crosbie, en annen som ble vraket i Liverpool.

Og det er ikke så rart, for på turen som ikke akkurat kunne betraktes som et sportslig høydepunkt, var det alltid noe som skjedde som tok oppmerksomheten bort fra fotballen.

Selv om turen etter planen skulle starte i Spania, samlet troppen seg først i Nice i Sør-Frankrike for å bli bedre kjent. Dette var tross alt en gruppe fremmede mennesker som skulle på en globetrotter-tur, noe som var unikt på den tiden.

Troppen på 16 spillere besto av engelskmenn, nederlendere, svensker, nordmenn og en ensom amerikansk spiller som heter Jay Moore. Alle måtte gå med «fullstendig» Dallas-utstyr, og alle som hadde langt hår måtte klippe seg. De skulle se ut som amerikanere, selv om de ikke var derfra.

- Det var 60-tallet, med hippier og alt det der, så mange av oss hadde langt hår, sier den svenske midtbanespilleren Jan Book.

- Hunt ville ikke at vi skulle se slik ut. Han ville at vi skulle være sterke, høye, og flidde.

DALLAS TORNADO: Dette var troppen til det amerikanske laget. Foto: FourFourTwo
DALLAS TORNADO: Dette var troppen til det amerikanske laget. Foto: FourFourTwo Vis mer

Historiske

Med tanke på galskapen som lå i det å arrangere turen, var det mangel på trening. Da de dro på tyrefekting i Madrid for å bli bedre kjent, ble de kastet ut for å vise mangel på respekt overfor matadoren, noe som gjorde at de lokale innbyggerne ble sinte.

- Han kastet hatten på oss, men vi kastet den tilbake til ham, sier Book med latteren løst.

- Vi var noen «smart-arses», men det slo tilbake på oss.

Laget hadde knapt spilt sammen, men den første kampen var mot god motstand. Det spanske laget Cordoba hadde tidliger slått mektige Real Madrid.

- Vi var livredde. Vi hadde aldri spilt under flomlys tidligere, forklarer Book.

Det var første gang at et amerikansk lag noensinne hadde spilt på europeisk jord. Det endte med et 0-4-tap, men det var på ingen måte flaut, motstanderen tatt i betraktning.

Til tross for manglende forberedelser, var det fortsatt nok talent og ungdommelig mot i troppen til å kjempe om seire. Den gjennomsnittlige alderen var rundt 20 år.

- Vi var et ungt mannskap som var godt trent. Det var så mye reising, men alt vi ville var å spille, sier Harvey.

Laget vant et par kamper etterpå, noe som dempet både pessimisme og nerver, før de møtte stjernespilleren Ferenc Puskas - en gammel venn av Kap fra det ungarske akademiet. Hans Real Madrid-lag ga Tornado et innblikk i hvordan det var på andre siden av bordet.

Men ting snudde raskt etter at de krysset Gibraltarstredet. Med minutter igjen å spille i sin fjerde kamp mot marokkanske UD Tangier, så Kaps gutter ut til å gå mot en komfortabel seier. Men dommeren hadde andre tanker.

Han lot spillet gå i håp om at vertene skulle utlikne. Men til hans fortvilelse var selv ikke et ekstra kvarter nok for hjemmelaget til å sette inn utlikningen, og han blåste til slutt av kampen.

Episoder som dette gjorde at spillerne på laget raskt fikk et sterkt bånd, noe som kom til syne mot Tyrkia, hvor Dallas møtte et veldig sterkt Fenerbahçe-lag med en spiller som Lefter Kucukandonyadis - som ofte blir sett på som den beste tyrkiske fotballspilleren gjennom tidene.

- Noen av dem spilte stygt, sier Book.

- De gjorde allslags ting, inkludert å klype oss i testiklene. Men vi klarte å levere en fantastisk 2-2-kamp.

Men det som deretter fulgte for Tornado var en stor test for selv de mest hardbarkede. For da de ventet på å gå om bord på et fly fra Aten til Kypros, fikk de beskjed om at det forrige flyet på samme rute hadde eksplodert i lufta over Middelhavet, og alle de 66 om bord hadde omkommet.

Som om ikke det hadde gjort dem nervøse nok, kom beskjeden om at mannen de trodde var målet for bomba ikke hadde kommet med på det aktuelle flyet, og i stedet ville reise sammen med Tornado på neste fly.

- Vi hadde aldri hørt om fly som hadde blitt bombet tidligere, sier Book, som tilbakeviser rykter om at spillerne ville vært om bord på flyet som ble bombet, om det ikke hadde vært for at de kom for seint til flyplassen.

- Det er ikke sant at vi skulle vært med på det flyet, men det var likevel veldig skummelt.

Spillerne ankom Iran trygt og ble vitnet til den spektakulære kroningen av Shah hvor Teheran ble lyst opp av tusenvis av lys.

SPILTE UNDER FLOMLYS: Dallas Tornado mot Auckland. Foto: FourFourTwo
SPILTE UNDER FLOMLYS: Dallas Tornado mot Auckland. Foto: FourFourTwo Vis mer

Fikk fyken på do

Fem kamper på åtte dager, i det som på den tiden ble kalt Persia, testet troppens utholdenhet - særlig siden den hadde blitt minsket til 16 medlemmer. Norske Tom Weinholdt pådro seg en skade, mens Brit Graham Stirland ble anklaget for å ødelegge lagmoralen av trener Kap, som ga ham sparken inne på et flytoalett.

Dårlige fotballbaner og dårlige dommere hjalp heller ikke på humøret. De lange bussturene uten aircondition - og i noen tilfeller uten seter - var heller ikke mye å le av.

Forestill deg de verste bussturene du har sett. Våre var ti ganger verre, sier Book til FourFourTwo.

- Vi fortsatte likevel. Mye føltes som liv og død, men det var et eventyr vi ville huske resten av livet. Det hjalp oss ikke bare til å bli gode fotballspillere, men gode mennesker.

De ble også vitne til det sjokkerende livet til mennesker i India og Pakistan, som for alltid vil være sterke minner.

- Vi så en slange som slåss med en mungo på gata - det var annerledes enn hjemme i Manchester.

Mange i troppen hadde knapt vært utenfor Vest-Europa tidligere, iallfall ikke i nærheten av fattige områder som Kolkata og Karachi.

- Folk gikk nakne rundt og tigget. Vi så folk som døde på gata, sier Book.

Kultursjokket rystet noen, men inspirerte andre. Keeper Odd Lindberg, som seinere spilte under Sven-Göran Eriksson i IFK Göteborg, tok en mastergrad i sosiologi og seinere en doktorgrad etter å ha fått øynene opp for en verden som på flere måter var langt unna Oslo, hvor han vokste opp.

- Det hjalp meg å forstå nye kulturer, sier han.

- Ingen av oss var forberedt på det vi så.

OPPLEVDE LITT AV HVERT: Det var blant annet fire nordmenn med på reisen. Foto: FourFourTwo
OPPLEVDE LITT AV HVERT: Det var blant annet fire nordmenn med på reisen. Foto: FourFourTwo Vis mer

Problemer på grensa

Det var likevel noen øyeblikk som hjalp på stemningen.

- Det var en fyr som hadde en bag full av slanger. Hvis du ga ham noen rupi, tok han ut en slange for at den skulle slåss med en mungo, sier Renshaw med et smil.

- Mungoen drepte den med en gang, og det var det, Det var også en annen fyr med en apekatt og et organ, og apekatten kunne etterlikne krigere. Den var kledd ut som en pakistansk soldat og da fyren sa: «Vær en indisk soldat», ville apekatten kaste en gammel rifle i lufta og løpe i motsatt retning.

Etter seks uker uten seier ble det endelig en 2-1-seier i Pakistan over Karachi, men allerede dagen etter tapte de mot samme lag. Det ble noen deretter noen ubehagelige turer til Dhaka, Chittagong og Lahore, hvor en kamp blant annet ble avlyst i pausen fordi man fryktet at varmen skulle ta liv.

Som om det å måtte spille kamp med få dagers mellomrom ikke var nok, oppsto det flere problemer for laget som stadig reiste inn i det ukjente. Da mannskapet forsøkte å kjøre over grensa fra Pakistan til India, fikk de med britisk pass slippe gjennom kontrollen. Men de som ikke var en del av Samveldet av nasjoner ble holdt tilbake. Trener Kap, som hadde kanadiske papirer i lomma, fikk ikke noen problemer.

- Vi tenkte vi ville bli værende der noen timer mens alle visumene ble ordnet, men vi endte opp med å tilbringe natta i ei hytte, sier Book.

- Det var en liten grenseby og jeg er sikker på at ingen hadde sett en hvit person før. De sto og stirret på oss. Vi kastet noen baller til dem og de ga oss kylling og appelsinjuice - vi hadde ikke noe mat.

Og det ble ikke noe bedre.

- Neste dag trodde vi at vi skulle komme over grensa, men papirene utløp ved midnatt og da vi møtte opp på grensa klokka elleve, sov generalen som hadde ansvaret. Han sa at han ville skyte alle som vekket ham, sier Book.

- Vi var i jungelen, det var bekmørkt. Ti av oss kom ikke inn, og to var veldig syke. Vi bestakk noen som kuttet et hull i gjerdet og krøp gjennom det med bagasjen og fotballutstyret midt på natta, og hadde i bakhodet at vi kunne bli skutt fra alle kanter. Da vi ankom India, ga legen de syke noe medisin, men de begynte å bli verre. Det viste seg at de hadde fått sovepiller.

- Til slutt ankom vi Kolkata klokka seks, uten å ha spist på 48 timer, og skulle spille kamp ved middagstid. Vi spilte 0-0, men hvordan kan du konsentrere deg om en kamp når du har gått gjennom det der?

Ikke overraskende var ikke resultatene på indisk jord de beste, og det ble bare én seier på sju kamper. Svømmeturer i det glitrende havet rundt Sri Lanka var med på å roe nervene noe, selv om landslaget slo dem to ganger. Burma var kontrollpunktet og mannskapet besøkte ambassaden. «Det var så overdådig at noen av stolene var laget av elefantbein», ifølge Stewart.

MANGE OPPLEVELSER: Det ble litt tid til å være turist, som her i Aten. Foto: FourFourTwo
MANGE OPPLEVELSER: Det ble litt tid til å være turist, som her i Aten. Foto: FourFourTwo Vis mer

Krigssone

Singapore var neste stoppested, men tilbake i 1967 var det ikke et moderne land med innflytelse fra Vesten. Innbyggerne besto for det meste av kinesiske kommunister, som betydde at det amerikanske laget ikke fikk en varm velkomst.

Kampen var et oppgjør med mye skittent spill foran 50 000 tilskuere som ropte «Go home, Yankees» og «Kennedy killers». Tornado-spillerne ble jaget med den skarpe enden på cornerflaggene og måtte søke dekning i garderoben. Kampen ble etter hvert avbrutt, men marerittet fortsatte.

- Vi endte opp med å sitte i garderoben i flere timer og ventet på militæreskorte, sier Book, som ble truffet av en stein som ble kastet fra tribunen.

- Folk ventet utenfor på oss - det var ikke noe særlig.

En kamp som egentlig skulle spilles den påfølgende kvelden ble avlyst , og med tanke på det som hadde skjedd de siste dagene, var det nok en lettelse. I stedet dro de til Vietnam.

- Da flyet var i ferd med å lande, kom piloten og sa: «Hvis du ser hvite røykbomber utenfor, så er det fienden som skyter på oss. Derfor skal vi fly veldig høyt og deretter lande raskt». Så kikket vi ned og innså: «Shit, dette er krig», sier Boot.

De tok ikke feil.

- Så fort vi landet på bakken, så vi bare likposer, sier Crosbie.

Deretter tok de turen til den amerikanske ambassaden for sikkerhetskontroll, og ble beordret å reise i små grupper for å unngå å bli mål for lokale folk med granater.

- Jeg besøkte militærsykehuset med Per Larsson, forklarer Book.

- Vi satt og så på de amerikanske soldatene som kom inn med all slags skader - noen var virkelig forferdelige, med kuler i kroppen. Jeg husker at jeg så hvordan de kuttet opp albuen til en fyr for å ta ut splinter, uten noe form for smertestillende. Og der var Per som hadde fått skuldra ut av ledd i en fotballkamp.

På en sjelden fridag reiste turfølget på Saigonelven, hvor de møtte noen amerikanske soldater i et krigsområde.

- Det var uvirkelig å sitte og snakke med den amerikanske troppen. De fortalte oss hvordan det var... og det var ikke bra.

Uavgjort mot Vietnam og Saigon - som for det meste ble sett av militærpoliti med den brutale lyden av helikoptre og bomber i bakgrunnen - var greie resultater.

- Soldater sto med ansiktet mot tilskuerne og holdt våpen. Det var Sær-Vietnam, så folkene var vennlige, men det var litt merkelig, sier Crosby.

LAGBILDE: Dallas Tornado før kamp. Det var fire nordmenn med: Odd Ivar Lindberg (nummer 1), Anders Fægri (5), Per Larsen (12) og Hans Petter Enger (15). Tom Weinholdt skulle også være med, men måtte operere kneet like før avreise. Foto: FourFourTwo
LAGBILDE: Dallas Tornado før kamp. Det var fire nordmenn med: Odd Ivar Lindberg (nummer 1), Anders Fægri (5), Per Larsen (12) og Hans Petter Enger (15). Tom Weinholdt skulle også være med, men måtte operere kneet like før avreise. Foto: FourFourTwo Vis mer

Ute av Vietnam

En måned seinere lanserte Vietcong og den nordvietnamesiske hær Tet-offensiven - som ble sett på som vendepunktet i krigen. Det var en av de største og mest blodige hendelsene i konflikten, hvor titusenvis av mennesker ble drept.

Dallas Tornado hadde forlatt landet lenge før den tid, og var seinere innom Øst-Asia hvor de møtte Taiwan, et japansk lag i Tokyo og deretter Filippinene. Så gikk turen videre til relativt sikre Australia og New Zealand. Etter å ha vært i Iran, Pakistan, India og Nam, virket Sydney som himmelen.

Ni kamper i Australia ble etterfulgt av en 24 timer lang reise tilbake til Dallas. En stor velkomstkomité på flyplassen ønsket Tornado-troppen velkommen hjem, og det at det totalt ble ti seire, ni uavgjort og 26 tap underveis på turen, la ikke en demper på stemninga.

Endelig hadde starten på det nye livet som alle hadde jobbet så hardt for ankommet.

- Vi sjekket inn på et hotell og bestilte cheeseburgere som frokost i to uker. Vi spiste dem faktisk til alle måltid, sier Book med latter i stemmen.

Men det gjensto fortsatt en minitour i Mellom-Amerika, og kamper på steinharde baner mot fysisk sterke lag i Costa Rica, Honduras og Guatemala sto ikke akkurat høyt på spillernes ønskeliste. Det var ikke rart at Tornado vendte hjem uten en eneste seier og fullstendig utslitte.

ENDELIG HJEMME: Troppen kunne glede seg over å land på amerikansk jord. Foto: FourFourTwo
ENDELIG HJEMME: Troppen kunne glede seg over å land på amerikansk jord. Foto: FourFourTwo Vis mer

Hjemme igjen med et brak

Bare 15 dager etterpå, startet NSL-sesongen med et 0-6-tap, og etter fire spilte kamper ble fire av turistene - inkludert Book - sparket.

Det viste seg at nivået i den nasjonale ligaen var for høyt for dem og Tornado ble nummer fire av fire lag i «Gulf-divisjonen» i Western Conference, etter bare to seire på 32 kamper og totalt 109 baklengsmål. Mot slutten av den sesongen var det bare fire mann igjen fra turen som gikk jorda rundt.

Book returnerte året etterpå og ble trener, mens Stewart dro til Australia. Kap var heller ikke i jobben særlig lenge, og ble erstattet av engelskmannen og den tidligere Ajax-manageren Keith Spurgeon - likevel tok livet hans flere uventede vendinger.

Han ble en respektert artist, en agent for NFL kickers og forsøkte også å hente den argentinske legendeduoen Ricky Villa og Ossie Ardiles til USA, før de valgte Tottenham.

Dessverre ble Dallas Tornado lagt ned i 1981, etter å ha brukt for mye penger for å holde følge med New York Cosmos, slik mange andre amerikanske lag har gjort. Men den sinnssyke turen jorda rundt vil alltid ha en plass i historiebøkene.

- Det kunne vært så mye bedre, sier Stewart, som seinere jobbet som politimann i 30 år, hvorav mesteparten av tiden gikk med til å holde et øye med kongefamilien.

- Men jeg ville gjort det på nytt i morgen hvis jeg kunne.