BLANT DE STØRSTE:  Cecilia Brækhus imponerer mer enn noen gang. Hun utbokset den franske pioneren Myriam Lamare. FOTO: Vegard Grøtt / NTB scanpix.
BLANT DE STØRSTE: Cecilia Brækhus imponerer mer enn noen gang. Hun utbokset den franske pioneren Myriam Lamare. FOTO: Vegard Grøtt / NTB scanpix.Vis mer

First lady i norsk idrett?

Cecilia Brækhus er verdt en større scene.

DANSENDE på en enkel gulvreklame for Rimi er det kanskje vrient å se hvor stor en atlet norsk idrett har fått i Cecilia Brækhus. De teatralske innmarsjene, badedrakt-modellene, livvaktene i svarte dresser, den høy harryfaktoren og alle de andre av boksesportens lett gjenkjennelige kulisser kan ofte ta oppmerksomheten fra den fysiske prestasjonen hun leverer. Men ikke nå:

•• Selv en knapp uke før et forventet medaljerush for norske jenter i Sotsji, går det an å diskutere om ikke Cecilia tross alt er The First Lady også for oss.

Så bra forsvarte hun sine tre mesterbelter denne lørdagskvelden i Fredrikshavn.

ELLERS er det kvinneboksingen selv som har trengt forsvar. Ny jenteidretter trenger gjerne det, og et lite fergeleie på Jylland er ikke noe opplagt utgangspunkt for en verdenssport. Nå mangler dessuten Cecilia motstandere.

Bare det å møte den franske veteranen Myriam Lamare var å snu bunken. Dette ville blitt Lamare  sin siste kamp uansett. 39-åringen driver restaurant, og vil ikke bruke mer tid på sporten. Som tidenes første europamester og tjue år i ringen blir hun stående igjen som en av pionerene, men også som et eksempel på at enhver ny idrett trenger tid for å vokse seg virkelig stor:

•• For selvsagt er det feil at kvinneboksingens klare ener forsvarer posisjonen sin mot en som allerede har bestemt seg for å legge opp.

Men det er ikke Cecilia sin feil.

SANNSYNLIGVIS er hun selv for tidlig ute til å få den anerkjennelsen hun fortjener. En 32-åring i rask utvikling forteller også om en umoden sport, selv om Cecilia etter seieren stresset mye mer enn nødvendig om hvor uforberedt hun var:

- Dette var rotete, men husk at jeg bare har fått jobbet seks uker med den nye treneren min, unnskyldte hun seg og den nyvalgte mentor Otto Ramin på høytaleranlegget fra ringen:

- Vi er bare såvidt blitt kjent. Når vi fortsetter arbeidet, kommer det til å bli bra, forsikret Cecilia, og avfeide alle gratulasjonene om at dette var en stor seier.

Men gjennomgangen vil fortelle henne noe annet.

FOR dette ble virkelig bra etter litt nøling i starten. Helt fra den femte runden viste Cecilia klart forbedret slagstyrke. Den rå kraften har aldri vært varemerket hennes, men nå kom de tunge høyreslagene som til slutt sendte en gjennomtrent og stødig Lamare guffent rett i gulvet.

Fortsetter denne utviklingen vil de samme slagene få fart i den hjemlige debatten om boksing som akseptabel sport. Cecilia Brækhus med all sin elegante fysikk i ringen og vennlige vesen utenfor, har som ambassadør for eldgamle idretten gjort det lett å glemme hva dette også dreier seg om. Heretter blir det blodig alvor. Med en tydelig økt eksplosivitet og nye tittelkamper i tyngre vektklasser, er brutaliteten snart ikke lenger til å skjule:

•• Å være førstedame i internasjonal boksing er også å ta de skitne jobbene.

Det er sportens vesen.

FØRST når du aksepterer den mulige nedslagingen som premiss, går det an å ane hva en ubeseiret rekke på 24 kamper i internasjonal proffboksing er verdt i den ellers vanskelige sammenligningen mellom store idrettsutøvere fra ulike grener.

Cecila Brækhus trenger neppe den rosen. For en så dedikert bokser holder det å høre hva sportens egne eksperter sier om det hun presterer, og nå er tilbakemeldingene overveldende.

Det finnes ikke maken i internasjonal kvinneboksing.