LYSE TIDER: Sportssjef Vidar Løfshus (til høyre) fikk plutselig rause kvoter i deler av verdenscupen. Fjorårskometen Johannes Høsflot Klæbo er blant de som kan brukes til Norges ekstrakvote på to løpere. FOTO: Heiko Junge / NTB scanpix
LYSE TIDER: Sportssjef Vidar Løfshus (til høyre) fikk plutselig rause kvoter i deler av verdenscupen. Fjorårskometen Johannes Høsflot Klæbo er blant de som kan brukes til Norges ekstrakvote på to løpere. FOTO: Heiko Junge / NTB scanpixVis mer

Langrenn

FIS vedtar full kvote og stakeforbud: - En gavepakke til Norge

Men nå må gaven fra FIS brukes med fornuft.

PORTOROZ (Dagbladet): Etter år med kamp for å stoppe den norske dominansen i langrenn, får Norge det plutselig nesten helt som vi vil i denne sporten. I formiddag vedtok det internasjonale skiforbundet (FIS) at hver nasjon kan stille med hele 10 løpere i flere utvalgte renn i verdenscupen. Samtidig forsvarte en samlet sport den gamle norske paradegrenen klassisk langrenn.

Vedtaket om å øke kvotene i de såkalte «tourene» i verdenscupen, betyr i praksis at Norge kan stille med ti løpere både i åpningsrennet i Kuusamo, i Tour de Ski og under avslutningen i Falun. Med tanke på alt bråket rundt vrakingen av løpere som Petter Northug og Pål Golberg sist vinter, gir det landslagsledelsen helt andre muligheter til å jobbe fram en best mulig norsk tropp til OL i Pyoengchang.

Eller som Vegard Ulvang, formann i FIS sin langrennskomite formulerte konkurrentenes snuoperasjon i kvotespørsmålet:

- Dette er en gavepakke til Norge

DENNE nye sjansen til å få stille med en hær av løpere, kan imidlertid bli en kortvarig glede. Langrenn blir ikke spesielt artig om 10 norske herreløpere får klaff i ett og samme renn.

Forsvaret av diagonalstilen og klassisk langrenn ved hjelp av tekniske forbudssoner i alle verdenscuprenn, er derimot en langsiktig investering. Nå gjelder det for sporten å ta vare på sammenhengen mellom eliten og hverdagidretten.

FORSTÅELSEN av denne kritiske sammenhengen påvirker mer og mer langrennsportens beslutninger:

  • I fjor snakket alle om at stakingen kunne stoppes ved hjelp av mye hardere løyper. Nå er motargumentet at nettopp disse harde løypene fort kan ødelegge for de mange mosjonistene som ellers hygger seg på skianleggene.

Det å bruke penger på ekstreme, kostnadskrevende konkurranseløyper, framstår som et elendig alternativ for en liten sport som egentlig mest er avhengig av at så mange som mulig selv går på ski.

DENNE erkjennelsen har kommet fort, og den feide vekk all tvil:

  • Heretter blir sonene med forbud mot staking det viktigste forsvaret mot at langrenn utvikler seg til en ren idrett for overkroppsstyrke.

En slik utvikling vil definitivt fjerne eliteløperne fra den vanlige skigåer, og på det viset ta bort den klare fordelen som langrenn allerede naturlig har. For dette er en aktivitet hvem som helst kan trives med gjennom hele livet.

DETTE helhetssynet på sammenhengen mellom konkurranseform og bred rekruttering, blir støttet i den siste markedsundersøkelsen om de ulike vintersportenes posisjon i Tyskland, Østerrike og Sveits.

Disse nordlige alpelandene finansierer egentlig det meste av de internasjonale konkurransene selv om langrenn ikke er den fremste vinteridretten i dette området. Sponsormakten gjør imidlertid disse innbyggernes holdning til langrenn ekstra viktig. Desto mer interessant å se hvor tett oppfatningen av langrenn som god TV-sport henger sammen med seernes egne fritidsaktiviteter:

Enkelt sagt:

  • Går du selv langrenn, er det overveiende sannsynlig at du følger sporten på TV.

Det gjør omtrent hver sjette innbygger i Tyskland, Østerrike og Sveits.Da blir det avgjørende for langrenn nettopp å styrke seg som en hverdagsopplevelse for flest mulige.

helhetlig må også norske skiledere tenke når de nå plutselig har fått muligheten til å sende store lag ut i verden. De nye reglene åpner for at landene selv kan avgjøre hvilke kriterier som skal følges i uttaket av den maksimale troppen på 10 løpere. Begrensningen ligger bare i at løperne utenfor Norges grunnkvote på 6 utøvere, enten må være vinneren av fjorårets verdenscup (Martin Johnsrud Sundby og Heidi Weng), nummer en fra fjorårets Skandinaviske cup (Håvard Solås Taugbøl) eller blant de 20 beste sprinterne i sammendraget i verdenscupen.

Det betyr at landslagsledelsen har rett til å droppe for eksempel Taugbøl til åpningsrennet i Kuusamo selv om Lillehammer-løperen vant Skandinavisk cup i fjor og i de gamle reglene da var direkte kvalifisert til en friplass.

En slik utnyttelse av reglene må ikke skje. Det norske argumentet for større kvoter var jo nettopp muligheten til å speile den brede nasjonale rekutteringen vår. Da må vi gi plass nettopp til denne gruppen selv om det plutselig kan bety vraking av mer etablerte stjerner.

I PRAKSIS bør en slik helhetlig tenkning være mulig. Etter den flotte fjorårssesongen er hele sju løpere i tillegg til Taugbøl kvalifisert for å få ekstraplassene. Ut fra kravet om å være blant de 20 beste sprinterne i verden kan ledelsen plukke fra følgende toppløpere: Johannes Høsflot Klæbo (nummer 1), Sindre Bjørnestad Skar (3), Finn Haagen Krogh (4), Pål Golberg (5), Emil Iversen (7) Erik Brandsdal (10) og Sondre Turvoll Fossli (17).

Petter Northug kan altså ikke bruke en slik ekstraplass, men utvidelsen hjelper ham uansett i starten av OL-sesongen. Med to av alle disse gode løperne til fri benyttelse på ekstrakvoten, blir det lettere å komme med på det vanlige norske 6 manns laget.

Da kan dette bli en gavepakke for Petter også.