INGEN VED SIDEN: Florence Griffith-Joyner, her i aksjon under gull-løpet hennes på 200-meteren i OL i Seoul, innhear fortsatt verdensrekordene på 100 og 200 meter for kvinner. Foto: AP / Eric Risberg / NTB Scanpix
INGEN VED SIDEN: Florence Griffith-Joyner, her i aksjon under gull-løpet hennes på 200-meteren i OL i Seoul, innhear fortsatt verdensrekordene på 100 og 200 meter for kvinner. Foto: AP / Eric Risberg / NTB ScanpixVis mer

Flo-Jo, 10.49 og vinden som bare forsvant

Historien om verdensrekorden ingen kan slå.

(Dagbladet): Av alle de uslåelige friidrettsverdensrekordene for kvinner, står Florence Griffith-Joyners 10.49 på 100-meteren som den mest sagnomsuste av dem alle.

16. juli 1988, på en brennhet og vindfull dag på Michael A. Carroll Track and Soccer Stadium i Indianapolis, løp Florence Griffith-Joyner sin tredje hundremeter for sesongen. På tidenes suverent beste tid.

Det var den amerikanske OL-uttakningen før sommer-OL i Seoul senere den sommeren, og 200-meterspesialisten Griffith-Joyner ville forsøke å kvalifisere seg på den halve distansen også.

Se bort fra dopingbeskyldningene
I kvartfinalen, normalt et sted ingen tar ut alt de har på lager, slo Flo-Jo til med 10.49. Den rekorden står som kjent den dag i dag. Ingen har vært i nærheten av den, verken før eller siden.

Så hvordan kunne det skje akkurat den dagen?

Nettstedet Daily Relay har laget en fantastisk gjennomgang av hele dagen gjennom øyenvitneskildringer fra mange av dem som var til stede.

Og ser vi bort fra den mørke dopingskyen som har kastet skygger, ikke bare over Flo-Jo og hennes ekstreme prestasjoner, men hele friidretten på slutten av åttitallet, er det likevel fascinerende mange detaljer som dannet et perfekt grunnlag for den ikoniske tiden.

Og i hjertet av alt står vindmåleren fra Omega.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Null vind?
Vindmåleren som viste nøyaktig null vind mens Flo-Jo stormet inn til 10.49.

- Selv om flaggene som sto rett ut på toppen av stadion indikerte noe annet og samtlige andre løp ble gjennomført med vindkast på langt mer enn de to meterne i sekundet man må være innenfor for å sette rekord, sa vindmåleren etter at Griffith-Joyner krysset mållinja at det ikke var noe vind da hun løp. Alle som fikk hattene sine blåst av underveis i løpet visste bedre, beskrev The Los Angeles Times rekordløpet dagen derpå.

- Jeg var også overrasket, det kan jeg fortelle deg, da jeg så at det sto null vind på tavla etter løpet, sier mannen som var ansvarlig for vindmåleren den dagen, Peter Hürzeler, til Daily Relay i dag.

Vind på tv
I 1988, derimot, så han ingen grunn til å melde fra om uregelmessigheter om vindmålingen. Til tross for at det også i neste kvartfinale ble målt null vind, også det svært uvanlig.

I det heatet satte de to beste karrierebeste på hundremeteren.

Tv-bildene fra den dagen levner ingen tvil om at det var vind. Alle andre målinger viste at vinden var sterk, men dersom vinden kom rett inn fra siden ble det registrert som ingen vind.

Om vinden dreide underveis i løpet, hvor sterk den vinden eventuelt var, og hvor mye det hjalp Griffith-joyner ned i tid, vil for alltid forbli ukjent.

- Løpet var nok godt nok til rundt 10.70, sier stadionspeaker Frank Zarnowski til Daily Relay i dag, noe som også ville knust Evelyn Ashfords fire år gamle verdensrekord på 10.76.

Rekord med forbehold
På de foregående elleve årene var verdensrekorden på hundre meter for damer blitt senket med tilsammen tolv hundredeler, denne julidagen kappet altså Flo-Jo den med nesten tre tideler.

Da løpet nok en gang ble tatt opp før det amerikanske mesterskapet i 1997, ble de offisielle kanalene enige om at man skulle tilføre at 10.49 «sannsynligvis» ble satt under for sterk medvind, men at den fortsatt gjelder som verdensrekord.

Andre regner vinnertiden hennes fra OL-finalen litt senere det året, 10.61, som den virkelige verdensrekorden.