Florence gråter ikke

Det er bare jeg som sitter og tørker noen tårer ved en grusbane i Afrika.

Dagbladet.nos Esten O. Sæther har reist i Zambia og møtt mennesker som bruker idretten til å forandre liv. Møt dem hver dag denne uka.

BAULENI (Dagbladet.no): Det er mange 20-årige liv som det Florence Nkatya har levd her i Bauleni. Området tett ved hovedstaden Lusaka har 675 000 innbyggere - eller noe sånt. Tallene er ikke helt presise i Zambia for tida; ikke presisjonen i frammøtet heller.

Vi skulle treffe Florence klokka fire på ettermiddagen og humpet med jeepen langs søppeldynga over de siste støvhullene fram til grusbanen ved en av bydelens alt for få skoler. Plassen var full av unger klar for å spille fotball med trenerne fra Edu Sport (Education through sport), men Florence kom atskillig seinere.

Helst ville hun spille selv; trakk seg bort til treningsgruppa hun hadde ansvaret for og lot andre ledere snakke om prosjektet som hver dag gir noen hundre unge fotballgleder, fellesskap og bekreftelse.

Men da hun endelig kom og satte seg ned i gresstustene utenfor banen med oss, snakket Florence rett fram. På noen minutter ble en ung jentes liv brettet ut. Bare se, bare hør, men ikke tro ett eneste sekund at du egentlig forstår.

Etterpå satt jeg bare igjen og gråt.

FLORENCE VAR 14 da hun ble gravid. Ikke så uvanlig i Bauleni. Begge foreldre var forlengt døde av Aids. Absolutt vanlig.

Aids har tatt kvelertak på Zambia. Med en gjennomsnittlig levealder på 39 år, er det såvidt landet puster. De voksne som skulle skaffe mat, betale husleia og lære ungene det unger skal lære, er blitt så få.

NY ROLLEMODELL: Da hun ble gravid, brøt Florence med alle forventningene. 15-åringen ønsket å stå for et nytt kvinnesyn i lokalsamfunnet i Bauleni. Hun fødte ungen, fortsatte på skolen og trente videre. Foto: ANNE KRISTINE SOLTVEDT
NY ROLLEMODELL: Da hun ble gravid, brøt Florence med alle forventningene. 15-åringen ønsket å stå for et nytt kvinnesyn i lokalsamfunnet i Bauleni. Hun fødte ungen, fortsatte på skolen og trente videre. Foto: ANNE KRISTINE SOLTVEDT Vis mer

For Florence var det noen voksne slektninger. Inn i huset til en tante og så videre til en annen. Det koster å holde liv i slekta, og da graviditeten ble oppdaget, var det slutt. Hun ble sparket ut for godt.

- Jeg trodde at det å bli sammen med en gutt skulle gi meg den kjærligheten jeg savnet. Jeg tok feil, sier Florence:

- Sex løser ingen ting her. Enten får du hiv eller så blir du gravid.

BABYEN BLE PLASSERT hos familien til den unge pappaen, og egentlig var Florence også plassert som enda en dødsmerket, slektløs tenåringsmor med prostitusjon som den nærmeste inntektsveien.

Men hun ville ikke gå den.

- Jeg kunne ikke. Før jeg ble gravid, hadde jeg begynt å trene med Edu Sport her på banen. Jeg hadde fått lederoppgaver jeg likte, og flere av de yngre jentene så opp til meg. For dem var jeg blitt et eksempel. Derfor måtte jeg ikke svikte.

SÅ LEIDE i stedet den 15-årige mammaen ett enkelt rom, tagg skolepenger av noen snille lærere og gikk hver dag ut fra støvet i Bauleni i ren skoleuniform:

- I starten hånte folk meg på grunn av babyen, men da de så at jeg gikk den samme skoleveien dag etter dag, stoppet plagingen.

Florence gråter ikke

- Det er det jeg vil fortelle til de andre jentene. Livet slutter ikke selv om du blir gravid. Det går an å kjempe videre, sier Florence.

Så blir hun stille der i gresset. For det kommer ingen lykkelig slutt på denne fortellingen. Kampen har ikke vært; den fortsetter. Det er uker hun ikke har penger til husleie, mange dager det ikke er noe igjen til mat, og ofte føles det fullstendig tomt å gå hjem til det lille værelset hun leier:

- Av og til sitter jeg bare i klasserommet og ser på de andre jentene. De virker så vellykkede og noen av dem har både mat og penger. Da tenker jeg: Hvorfor skulle dette livet skje meg? Hva er det jeg har gjort som fortjener å ha det sånn?

- Når de tankene kommer, er det godt å dra på trening. Her glemmer jeg alt det vonde. Her er det andre som trenger meg; yngre jenter som jeg kan bety noe for.

DE SISTE årene har Florence vært leder i GO SISTERS-programmet til Edu Sport. Du hører hva det dreier seg om på trøkket i navnet: Gi jenter selvtillit til å takle resten av hverdagen. Lære dem at det går an å bryte med fordommene om hva jenter som visstnok har tapt, må gjøre.

Til denne jobben finnes det neppe noen bedre leder enn Florence.

Da jeg pratet med henne, skulle hun til en kvinnekonferanse i Japan for å fortelle sin egen historie. Den har mer tyngde enn de fleste seminardokumenter:

- Folk sier livet er som en lærer. Jeg tror jeg skjønner det, sier hun.

Så blir hun stille igjen, før hun legger til:

- Vet du; det hjelper å fortelle.

- Jeg har bedt om at jeg ikke må begynne å gråte når jeg skal snakke om livet mitt på nytt igjen på den konferansen i Japan. Nå er jeg blitt sterkere. Dette var første gangen jeg kunne fortelle uten tårer.

SÅ GÅR Florence Nkatya tilbake til treningen sin. Jeg følger henne på avstand der borte ved restene av målnettet på skoleplassen i Bauleni. En ung mamma i slitt fotballtøy som leker midt i en støvsky av glade småjenter.

Men selv sitter jeg ved en grusbane i Afrika og gråter.

• Les i morgen: Du staver feil, sir!

MORS HENDER: Nå er det den unge moren som sprer trygghet i Bauleni.
LOKAL SJEF: Ingen tvil om hvem som har barnetekket på treningsfeltet.
FLORENCE: En livshistorie fortalt på noen minutter.
FULL GLEDE: Så moro er det å leke - også i Zambia.
TOK FEIL: Sexen løste ingen ting.
KJENTE GREP: Øvelsene er som du husker dem fra gymmen.