Florence gråter ikke

Det er bare jeg som sitter og tørker noen tårer ved en grusbane i Afrika.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon
Publisert
Sist oppdatert

Dagbladet.nos Esten O. Sæther har reist i Zambia og møtt mennesker som bruker idretten til å forandre liv. Møt dem hver dag denne uka.

BAULENI (Dagbladet.no): Det er mange 20-årige liv som det Florence Nkatya har levd her i Bauleni. Området tett ved hovedstaden Lusaka har 675 000 innbyggere - eller noe sånt. Tallene er ikke helt presise i Zambia for tida; ikke presisjonen i frammøtet heller.

Vi skulle treffe Florence klokka fire på ettermiddagen og humpet med jeepen langs søppeldynga over de siste støvhullene fram til grusbanen ved en av bydelens alt for få skoler. Plassen var full av unger klar for å spille fotball med trenerne fra Edu Sport (Education through sport), men Florence kom atskillig seinere.

Helst ville hun spille selv; trakk seg bort til treningsgruppa hun hadde ansvaret for og lot andre ledere snakke om prosjektet som hver dag gir noen hundre unge fotballgleder, fellesskap og bekreftelse.

Men da hun endelig kom og satte seg ned i gresstustene utenfor banen med oss, snakket Florence rett fram. På noen minutter ble en ung jentes liv brettet ut. Bare se, bare hør, men ikke tro ett eneste sekund at du egentlig forstår.

For å fortsette å lese denne artikkelen må du logge inn

Denne artikkelen er over 100 dager gammel. Hvis du vil lese den må du logge inn.

Det koster ingen ting, men hjelper oss med å gi deg en bedre brukeropplevelse.

Gå til innlogging med

Vi bruker aID som innloggings-tjeneste, med din aID-konto kan du enkelt logge inn på alle våre sider som krever dette.

Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer