Idrettsgallaen 2022

Flott vinner. Flaut bak scenen

TV-seerne valgte en vinner som forteller den fineste historien om norsk idrett. Det er den fortellingen vi må forsvare.

HELT PERFEKT VINNER: Maren Lundby står for det beste i norsk idrett. Da passer det perfekt å kåre henne til Årets Navn nettopp for en sesong der hun også var i trøbbel. FOTO: Heiko Junge / NTB
HELT PERFEKT VINNER: Maren Lundby står for det beste i norsk idrett. Da passer det perfekt å kåre henne til Årets Navn nettopp for en sesong der hun også var i trøbbel. FOTO: Heiko Junge / NTB Vis mer
Publisert
Sist oppdatert

DET var en uvanlig rørt Karsten Warholm som midt i prisdrysset på Idrettsgallaen i går takket treneren sin Leiv Olav Alnes:

- Vi har tatt øvelsen vår til et nytt nivå, sa verdensstjernen Warholm, og forklarte helt enkelt hvorfor han med sjokktida 45,94 på 400 meter hekk i OL-finalen var den aller beste norske utøveren i idrettsåret 2021.

Men det var hopperen Maren Lundby som vant avstemningen «Årets Navn», og ble den mest populære norske utøveren

- Det var litt tullete at jeg skulle vinne, sa Maren etter å ha slått Warholm og alle de andre toppnavneme, men det er slett ikke sant.

For Maren med hennes mot og flotte holdninger, står for alt det som gjør idretten så vakker og viktig i Norge.

Det var de verdiene som ble stemt fram i dette TV-showet, og sørget for at også denne Idrettsgallaen fikk en helt nydelig vinner.

DET er ikke lenge siden Maren Lundby var på TV og gråt. Sist høst måtte hun kutte ut treninga si mot OL. Kroppen tålte ikke mer pining av vekt for å fly perfekt gjennom lufta:

- Jeg tror det er et bra valg, og jeg gjør det for å ta vare på meg selv. For ikke å ta noen snarveier, sa hun på Dagsrevyen.

En olympisk gullmedalje ville koste for mye. Maren valgte å være åpen om egne problemer med å konkurrere i fjærvekt. Litt for seg selv, men mest for alle de andre unge idrettsutøverne som sliter med å skaffe seg det de tror er en perfekt kropp.

Det motet til OL -og VM-vinner Maren Lundby forklarte det som folk flest har skjønt de siste åra:

  • Det er noe spesielt med Maren.

Og det er disse spesielle verdiene som nå må forsvares. Så det ikke blir like flaut bak scenen for norsk idrett som i det kaotiske 2021.

Det året da denne folkebevegelsen ikke klarte å være seg selv.

VANT: Maren Lundby ble kåret til Årets navn på Idrettsgallaen. Der lovet hun comback. Bilder med tillatelse fra NRK. Vis mer

FOR det er som vanlig slett ikke resultatene det står på i norsk idrett. I flomlyset på scenen har det knapt vært bedre bak Maren Lundby som selv tok et historisk gull i det første storbakke-VM for kvinner.

Sånn var det en flott gjeng med stjerner hun slo i kåringen av «Årets Navn»:

  • Erling Braut Haaland burde nok ha vunnet prisen på forrige Idrettsgalla, og har på tross av skadetrøbbel og litt scoringsplunder på landslaget nådd det høyeste nivået i verdens klart største og viktigste sport. Seinest midt under TV-festen i går kjempet han Borussia Dortmund tilbake i gullkampen i den tyske Bundesligaen.
  • Fjorårsvinner Viktor Hovland fortsetter å overraske på vei helt mot toppen i golf; en prestisjesport der Norge har vært helt uten tradisjon på herresiden.
  • Kondisjonsfenomenet Kristian Blummenfelt med sin ekstreme lungekapasitet presset seg til OL-gull i en ganske ny idrett der et lite norsk treningsmiljø har preget resultatene internasjonalt på en imponerende måte.

Og så var det Jakob Ingebrigtsen og Karsten Warholm som begge nådde toppen på ærlig vis i en dopbefengt friidrett, og med to OL-gull ga den sporten håp om bedre tider.

SIDEN lite kan måle seg mot OL-gull i klassiske løpsøvelser, var det disse to gutta som rent sportslig skilte seg ut i denne kåringen. Det var derfor Jakob Ingebrigtsen fikk «Utøvernes pris» og Karsten Warholm ble kåret til «Årets beste mannlige utøver».

Det kan være vrient å skille på bragdene deres. Akkurat som det er vanskelig å vurdere nivået blant alle de andre stjernene på Idrettsgallaen. Men friidretten har likevel et system som viser at Warholm denne gangen var den beste.

Denne sporten har en egen tabell som gir hvert resultatet poeng. Den viser at Karsten får 1691 poeng for verdensrekorden på 400 meter hekk på 45,94, mens Jakob får 1619 for gulløpet på 1500 meter på 3.28,32.

DISSE poengsummene er basert både på prestasjon og stevnets størrelse. OL gir selvsagt maks score, men selve tida til Warholm er nær de største øyeblikkene i friidrettens historie:

Ifølge poengtabellen tilsvarer Karstens sensasjonelle 45,94 på 400 meter hekk 9,62 på 100 meter og 19,25 på 200 meter. Usain Bolts verdensrekorder er som kjent 9,58 og 19,19, og ingen har vært imellom disse to resultatene og det Warholm leverte i Tokyo-OL.

Der regnes Karstens prestasjon også som bedre enn verdensrekorden på 400 meter flatt. OL-tida vurderes som jevngod med 42,75 mens den nåværende rekorden på å løpe en runde på bane er 43,03.

Og for den saks skyld:

  • Warholms verdensrekord tilsvarer ifølge friidrettens poengsystem en 1500 meter på utrolige 3.23,39; altså nesten fem sekunder raskere enn Jakobs toppløp i OL.

Og langt foran verdensrekorden til Hicham El Guerrouj på 3.26,00, satt for 23 år siden i friidrettens verste doptid.

SÅNN kan det internasjonale friidrettsmiljøet godt diskutere både rekordene og poengtabellene sine, men slike sammenlikninger gir perspektiv på det Karsten Warholm gjorde i OL. Og gjennom hele 2021.

Derfor toppet han guttas ranking, og ble selvsagt kåret til verdens beste mannlige friidrettsutøver. Jakob Ingebrigtsen kom på en flott 9. plass på poenglista.

Og da blir Karsten Warholm rent resultatmessig det sterkeste norske navnet i 2021.

SAMTIDIG står alle disse prisvinnerne og kandidatene under den årlige Idrettsgallaen i en større sammenheng. Det forteller ikke minst TV-seernes valg av Maren Lundby som «Årets Navn»:

  • Hun vant jo det norske folkets hjerter på mer enn fabelaktige resultater.

Det er ikke tilfeldig at Norge år etter år overpresterer i toppidrett. I 2021 ble vi nok så vidt passert av Slovenia som verdens beste idrettsfolk ifølge målingen til Greatest Sporting Nation, men det er første gang på fem år at Norge ikke vinner.

Nettopp i kriseår som under denne pandemien er det åpenbart at det lønner seg for idrettsstjernene å komme fra stabile, velstående demokratiee; altså slike samfunn som tør å diskutere noe så sårbart som om sportsheltenes kropper er sunne nok.

Denne diskusjonen som Maren Lundby forsterker direkte på NRKs Dagsrevy, gjør over tid norsk idrett bedre. Nesten alle de landene som gjør det påfallende godt i sport, tilhører jo de privilegerte nasjonene med kultur for nødvendig åpenhet.

DET finnes ingen «like og rettferdige konkurransevilkår» i internasjonal toppidrett utover de reglene som direkte angår selve konkurransen. De som har penger, likestilling og mest mulig likeverd i befolkningen, gjør det gjennomgående best i sport. Ofte fordi samfunnet legger til rette for det.

Der er Norge langt foran og har åpenbart flere strukturelle fordeler enn de fleste konkurrentene. Men med disse privilegiene følger det også et ansvar for å ta vare på de samfunnsmessige verdiene som bærer idretten vår.

Og da er vi over til det flaue bak scenen på Idrettsgallaen.

I FJOR vant den internasjonalt respekterte dopingjegeren Rune Andersen selveste Hedersprisen der for den langvarige innsatsen sin for å beskytte en troverdig idrett. Daværende statsminister Erna Solberg kom til studioet for å hylle ham, og rosen var raus:

- For alle som ønsker en ren og rettferdig idrett har du vært en helt og en pioner; for juksemakerne en frykt og en plage, sa statsministeren på TV-scenen derfra.

Men alle de gode ordene hjalp lite da den samme Rune Andersen begynte å plage oss selv for å rote det til i gråsonen ved å oppheve det norske forbudet mot manipulert oksygen.

Stort flauere kan det ikke bli bak scenen i norsk idrett.

BARE noen måneder etter Idrettsgallaen vendte Idretts-Norge ryggen til prisvinneren sin. Det skjedde etter en målrettet kampanje fra miljøet i og rundt Olympiatoppen med Gjert Ingebrigtsen som den sterkeste stemmen.

Den systematiske og suksessrike treneren ville gi den norske toppidretten lov til å bruke manipulert oksygen igjen nettopp på grunn av det han kalte hensynet til «lik konkurranse».

Og han vant overraskende lett fram i en idrettsbevegelse som bare seks år tidligere fullstendig hadde avfeid det samme forslaget.

ville verken styret i Norges idrettsforbund eller det overveldende flertallet på Idrettstinget høre på vinneren av deres egen hederspris:

  • Rune Andersen sitt verdisyn som statsministeren hyllet, var på bare noen måneder blitt gammeldags.

Det var klart for en ny tid i norsk toppidrett:

- En toppidrett med slanger og masker. Dette er kunstig og uakseptabelt. Er dette bilder av norsk toppidrett som vi vil at NRK og TV 2 skal sende rundt til alle der hjemme? spurte Andersen idretten, men nesten ingen i gadd å svare ham.

En ting var å feire prisvinnere på Idrettsgallaen; noe annet å bry seg om de verdiene den fremste prisvinneren alltid har stått for.

DA fjorårets prisvinner Rune Andersen fortalte sannheten om forfallet i vår egen toppidrett, skrudde de fleste idrettslederne av høreapparatene og så en annen vei:

- Høydehus brukes faktisk av utøvere som ønsker å jukse. Jeg beklager å bringe det inn i samtalen nå, men dette kan manipulere et blodpass som WADA har instituert. Det gjør at man kan manipulere blodverdiene, sa Andersen.

På idrettstinget i mai sa et overveldende flertall likevel ja til å oppheve forbudet:

  • Rune Andersen var ikke engang invitert til dette tinget for å begrunne advarselen mot å slippe all teknologi løs.

Der var det plutselig ikke bruk for han som på sist Idrettsgalla vant Hedersprisen, og som vet mest i Norge om hvordan vi skal unngå gråsoner og fusk i idretten. Idrettslederne mente at såkalt «like konkurransevilkår» trumfet faren for manipulerte norske blodverdier, og ga klarsignal for flere slanger og masker på TV-heltene dine.

NOEN måneder seinere vedtok det samme flertallet nye retningslinjer for oksygenmanipulering på et ekstraordinært idrettsting. Disse reglene gjør at det bare blir de aller beste norske stjernene som kan få nasjonal hjelp til å fikse kunstig på oksygeninntaket sitt.

All det vakre pratet om «like konkurransevilkår», var altså tull. Nå går ulikheten i stedet midt gjennom norsk idrett.

Men det er blitt fritt fram for alle til å prøve på egen hånd. Det er bare å investere i høydetelt eller annen teknologi om du vil ta en usikker snarvei som trening. For eksempel på ski i Birken.

Men da må du synes det er ok med en norsk idrett som bryter med tradisjonelle verdier om å ta mest mulig hensyn til det store fellesskapet.

For TV-kos med norske sportshelter iført slanger og pustemasker, gir over tid neppe noen særlig god signaleffekt for idretten.

DENNE lettvinte avfeiingen av Rune Andersen, fører selvsagt til økt mistanke mot Norge. Det vil vi merke når vi om noen uker begynner å vinne for mange medaljer i vinter-OL.

Da teller det lite at vi bare har innført de samme reglene for høydemanipulering som de fleste andre land. Det er den helt nye holdningen vår som vil bli diskutert; slik det nylig skjedde hos Svensk Television (SVT) gjennom serien «Idrottens Gränsland». Denne serien tok nettopp opp den overraskende vendingen i den norske debatten om manipulert høyde.

SKRUR du klokka fire år tilbake til lekene i Pyeongchang, var det mistroen rundt den norske astmabehandlingen som var den store internasjonale nyhetssaken.

  • Overalt i verden ble det norske medaljerushet koblet til NRKs misvisende melding om at Norges tropp med 109 utøvere hadde 6000 doser astmamedisin til tilnærmet fritt bruk under OL.

At bare en eneste norsk utøver i virkeligheten brukte et par av disse medbrakte dosene, var det ingen utlending som fikk med seg. I stedet ble det legendariske leserspørsmålet til en østerriksk avis hengende i lufta:

- Doktor, er alle norske dopet?

DET er da norske idrettsledere må bli tydeligere med å beskytte de grunnleggende verdiene sine. Altså ikke drive som i 2021 der hele året ble preget av en helt unødvendig strid om støtten til Paralympics-utøverne, og der toppledelsen i Idrettsforbundet lot et arabisk diktatur spleise på norsk OL-gull.

Denne sportsvaskingen ble stoppet av idrettsbevegelsen selv, men problemet gjenstår:

  • Enkelte av de norske idrettslederne er blitt forsiktige med å kritisere IOC fordi de selv har kommet i posisjon,

Det var nok også derfor de satt musestille mens IOC-president Thomas Bach i fjor tøyde den olympiske versjonen av menneskerettighetene, slik at de skulle passe med smaken til brutale regimer i Kina eller Russland.

det ekstraordinære idrettstinget sist høst kom det et nødvendig prinsipielt oppgjør med hvordan toppledelsen sviktet i disse sakene, men ellers har selvkritikken i bevegelsen vært påfallende lavmælt i det kaotiske virusåret 2021.

Det er kanskje derfor Idrettsforbundet fortsatt fikk rote det til på tampen av fjoråret med nominasjonen av sjakkspilleren Magnus Carlsen i en kåring av de beste i norsk idrett.

Nå som før sa TV-seerne nei til denne sære koblingen. Den ellers mer enn flinke nok Carlsen røk ut før finalen på Idrettsgallaen. Idretten har mer enn nok av egne flotte folk å hylle.

Men det skjer best når vi skjønner hvorfor så mange av dem er blitt så gode, og tar bedre vare på idrett som norsk felles kultur.

Sånn at det store TV-publikummet også i framtida kan stemme fram så flotte vinnere til «Årets Navn» som Maren Lundby.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer