Flust av gamle kjente

Når det er blitt liv i Frankrike, blir resten av festen for gamle kjente. Esten O. Sæther kommenterer.

I EN omgang var fotball sånn som det helst er i drømmene. Da taklet atletene fra den gamle kolonien Togo de tidligere koloniherrene fra Frankrike så det sprutet sensasjon i det bløte gresset på VM-stadion i Køln.

Men som i drømmer flest, er det vrient å skjelne hva som reflekterer virkeligheten. Det franske laget som slapp med skrekken etter en nerveslitende førsteomgang, har såvisst ikke mye preg av gammelt herredømme.

Tvertimot var denne årgangen symbolet på suksessen til den nye innvandrergenerasjonen, og den store seieren på hjemmebane i 1998 tegnet på et ferdig integrert Frankrike.

Etterpå har det vist seg at ikke alle skjevheter i samfunnet lar seg ordne på fotballbanen, men nå blir det i hvert fall litt mer sirkus å samle seg om.

Med Frankrike i 1/8 dels finalen blir resten av VM et møte mellom gamle kjente.

SAMMENSETNINGEN av de 16 lagene forteller at dette mesterskapet ikke representerer noen stor geografisk fornyelse av sporten. Riktignok har Australia kommet med, men ellers er det mer snakk om hvem som har falt fra.

Den asiatiske framgangen fra 2 002 ble svært kortvarig. Japanerne holdt bare godt nivå i en eneste omgang mot australia, mens sør-koreanerne aldri var i nærheten av det spillet som fornyet sporten for fire år siden. Økonomisk er det dumt for Det Internasjonale Fotballforbundet, men det er vanskelig å sørge lenge over noen hundretalls færre millioner til sporten.

Artikkelen fortsetter under annonsen

FOTBALLEN har nok av penger, og trenger egentlig bare spillere og taktiske vinklinger som kan gjøre spillet enda artigere.

Flust av gamle kjente

Nå kommer fornyelsen fra de sterkeste fotballkulturene med en mulighet for litt ekstra afrikansk moro. På det viset er fordelingen med 10 europeiske, 4 sør -og mellomamerikanske, 1 afrikansk pluss Australia grei nok.

Bortsett fra Elfenbenkysten er det ingen spennende lag som savnes i det cupen starter i ettermidag.

DERIMOT ville vi ha savnet Frankrike. Bare Thierry Henry alene er grunn nok for det.

Cupkampen mot Spania til uka blir en klassiker. I hvert fall hvis franskmennene klarer å sortere ut sine egne problemer, og Zinedine Zidane ikke bremser farten framover når han kommer på banen igjen etter karantenen.

FOR MIDT i gleden over den spillemessige framgangen mot Togo, er det fortsatt et fransk lag i indre ubalanse som går videre i VM.

Som en annen fotballstormakt, Argentina, har de valgt å satse på sin mangeårige ungdomstrener som sjef, men Raymond Domenech har hatt et par turbulente sesonger.

Først prøvde han å fornye storlaget fra 1998; så var han nødt til å be et par av de eldste spillere om å bli med likevel slik at franskmennene skulle komme videre fra kvalifiseringsgruppa.

HER VAR selvsagt Zinedine Zidane sentral, men siden har forholdet til treneren surnet.

Måten Zidane reagerte på da han ble tatt av banen mot Sør-Korea forleden, var talende stumfilm. Den gamle storspilleren nektet å ta Domenech i hånda, og gikk rett til benken med et foraktfullt blikk.

Om det ikke var klart før den kvelden, så har det siden blinket et gult lys for stemningen i den franske troppen.

For ikke alle elsker Raymond.

OG ikke alle liker den fotballen han får ut av et godt besatt mannskap.

Det siste er ikke så overraskende. Frankrike har lenge vært et lag på hell; først og fremst fordi det offensive trykket har forsvunnet.

Det var til å kjenne igjen etter pause mot Togo, men da altså uten Zidane som spillfordeler med absolutt alle rettigheter.

Mot Spania er han nok på plass igjen, og kanskje med den avgjørende pasningen til Henry som stopper all praten om at Zidanes mange ballberøringer egentlig er Frankrikes angrepsproblem.

Selv gamle kjente kan overraske.

KJEMPER OM BALLEN: Frankrikes Willy Sagnol og Togos Emmanuel Adebayor.