STARTET MED FULL POTT: Martin Andresen ledet Vålerenga til seier borte mot Viking i dag. Foto: Lars Kristian Aalgaard, Scanpix
STARTET MED FULL POTT: Martin Andresen ledet Vålerenga til seier borte mot Viking i dag. Foto: Lars Kristian Aalgaard, ScanpixVis mer

For anledningen kynisk

Denne sesongen har Martin Andresen kommet et steg lenger med VIF, og utnytter akkurat det.

0-1-MÅLET som snudde VIFs sesongstart mot Viking er en studie verdt for de som følger Martin Andresens utvikling som Oslo-klubbens trener. De er forøvrig ikke så mange og sinte lenger. Etter å ha vært sammenhengende omdiskutert i sine to første sesonger i sjefsstolen, snudde suksessen til den nye ballbesittende stilen det meste til Martins fordel allerede i fjor.

Det er derfor han kan tillate seg å være så kynisk som det passer spretten på en norsk gressbane i mars, og det var en av grunnene til at ledermålet kom som det kom.

EN ANNEN er den røffe nærkampteknikken til Morten Berre. Veteranen har vært i noen slike dueller før og vet å plassere kroppen slik at ballen fortsetter i riktig retning.

Sånn ble utspillet til Lars Hirschfeld forlenget på effektivt vis bort til en umarkert Mohammed Fellah, og da var det i hvert fall slutt på tilfeldighetene:

• • Et riktig løp inn fra kanten til Håvard Nielsen i forkant av en nydelig stikker fra Fellah i rommet mellom Vikings stopper og en lett uplassert høyreback Håvard Skogseid, og vips var det som så ut som festaften for hjemmelaget snudd.

På et utspill, en duell og et gjennomspill i tilnærmet rett linje på 80, 90 meter, vant VIF i realiteten tre poeng. Disse tre trekkene før scoring er riktignok i overkant av Egil Olsens utregninger på et gjennomsnitt på 1,7 pasning før mål som i sin tid startet Drillo-epoken i norsk fotball, men likevel ganske annerledes enn den ballholdende angrepsstilen som Vålerenga nå forvalter.

Men det altså med fornuft.

FOR det går an å skjønne at laget velger enklere virkemidler med den gjengen av utrente, halvtrente og småskadde spillere som entret den vårbleke grasmatta i Stavanger. Der kraften i omleggingen i fjor krevde en annen oppmerksomhet rundt det å hegne en ballbesittende stil, gjør forventningene om seriegull det nå nødvendig å ty til mer tradisjonelle norske seiersoppskrifter.

Vålerenga er forøvrig godt satt opp nettopp for det. I Lars Hirschfeld har laget en av Tippeligaens beste målmenn, stopperne Andre Muri og Stefan Strandberg regjerer i luftrommet under press og Fegor Ogude har fysikken og roen på defensiv midtbaneplass til å feie rent i det farlige rommet utenfor straffefeltet. Pluss på med rutinen til Fredrik Stoor på høyrebacken samt den vante kampviljen til Kristofer Hæstad, og det er mulig å forstå at her kan det bli flere kyniske bortekamper.

Det var jo tross alt på det viset at Martin Andresen kom seg videre som VIF-trener da prestasjonene varierte ekstremt i den turbulente 2009-sesongen, og nå skjønner alle tilhengerne hva dette gjelder.

Det gjør jo gjerne trofaste klubbtilhengerne når det gjelder hvilken som helst spillemåte som gir tre poeng.

DENNE seieren kom ikke helt ufortjent heller. Viking hadde bare et par klare sjanser og datt overraskende fort etter 0-1 midtveis i førsteomgangen.

Til å være en håpefull medaljekandidat savner laget ekstrem fart i begge ender. Denne gangen ga det et unødvendig baklengs og ingen scoringer.

Da er det liten trøst å minne oss om at det var motstanderen som forsvarte seg.

Så lenge det stemmer på tabellen, er litt kynisk fotball rask glemt.

Esten O. Sæther er landslagsjef i futsal (innendørsfotball) og kommentator i Dagbladet.