For lite norsk

LSK er en god serieleder, men det kommer ikke norsk suksess fra Åråsen. Esten O. Sæther kommenterer.

DET ER slett ikke Lillestrøms skyld alene at Tippeligaen domineres av utenlandske spillere. Ansvaret er jevnt fordelt mellom de fleste lagene, men rekrutteringssvikten synes bare så mye bedre nå som både Vålerenga og Start svikter.

For ett år siden så det helt annerledes ut. Da kom Tom Nordlies lag med en ny fotballstil og med ferske norske profiler som løftet optimismen helt inn til VM-kvaliken mot Italia på Ullevaal.

Så overtok etter hvert VIF; også det med en sterk nasjonal treningsgruppe.

Sesongen endte med Kristofer Hæstad, Alex Valencia, Fredrik Strømstad, Marius Johnsen og Christian Grindheim som landslagsspillere og en god kvalikkamp borte mot Tsjekkia.

Siden har landslaget bare tapt og alt det nasjonale fotballtalentet stort sett haltet.

DET kommer til å fortsette med LSK som serieleder. For mye av suksessen på Åråsen er utenlandsk basert:

• •  De utvidete taktiske rammene til Uwe Rösler som har gjort LSK til et helt annet og mer variert lag enn den tradisjonelle kraftutgaven til forgjenger Arne Erlandsen.

• •  Det skarpe blikket under krøllene til Robert Koren og den lekne teknikken hans som gjør han stadig mer aktuell for enda større klubber.

Robert Koren har vært blant Tippeligaens profiler så langt, men vår kommentator Esten O. Sæther mener for mye av suksessen på Åråsen er utenlandsk basert. Foto: SCANPIX
Robert Koren har vært blant Tippeligaens profiler så langt, men vår kommentator Esten O. Sæther mener for mye av suksessen på Åråsen er utenlandsk basert. Foto: SCANPIX Vis mer

• •  Trøkket og farten til Michael Mifsud som gjør malteseren til en perfekt spissmakker for sterke Oliver Occean.

Bare de to gode stoppere og Bjørn Helge Riise på høyrekanten er aktuelle til troppen når Åge Hareide skal sette sammen mannskap til høstens EM-kvalik. Det virker spedt fra en solid norsk serieleder.

FOR selvsagt kan den gode trenden fortsette gjennom hele sesongen for denne LSK-utgaven. Etter omleggingen i den første Rösler-sesongen og framgangen i Royal League i vår, var laget tippet i gullkampen. Det startet tafatt hjemme mot Rosenborg, men etterpå har det vært bra nok.

Nå synger Kanarifansen lovsanger til klubben sin med en innlevelse og rytme som antyder at det de siste årene er kommet mer enn penger fra sponsoren Oslo Kristne Senter.

BAK SUKSESSEN på banen går det an å kjenne igjen en av de viktigste årsakene fra Starts fornyelse av klubbfotballen. Dette LSK-mannskapet flytter seg også fort, og trenger ikke hjelp fra de vante dødballene for å fylle motstanderenes straffefelt med mange spillere.

Tempoet er drevet opp i de fleste norske Tippeliga-klubbene, men det er altså ikke de nasjonale spillerne som behersker farten best.

I HVERT FALL foreløpig.

For midt i Start-trøbbelet er det tross alt framgang. Kristoffer Hæstad har begynt å vinne duellene igjen. Innledningen på Åråsen var strålende med et trøkk i nærkampene som kunne løftet et jevnere Start-mannskap.

Men fjorårskvalitetene er fortsatt for få. Dødballene til Alex Valencia mangler noen centimeter på presisjonen, det offensive hodespillet er ikke like aggresivt og hverken Todi Jonsson eller Bala Garba er i form til å fungere som spillpunkt helt på topp.

Til sammen gjør det at Start allerede er for langt bak teten.

MEN HVEM er egentlig teten bortsett fra LSK? Sikkert Rosenborg på tross av vedvarende forsvarstrøbbel, kanskje Brann om hjemmefansen håndterer medgangen smartere enn å pipe ut byttene til Mons Ivar Mjelde, men neppe Odd selv om laget fortsetter å levere fine enkeltkamper.

I beste fall skulle det vært Lyn preget av sine mange U-landslagsspillere, Stabæk på egen spillerutvikling uten den formidable svenskehjelpen eller Vålerenga bygget rundt utviklingen til unge Daniel Fredheim Holm og Christian Grindheim.

Slik er det ikke blitt.

Dermed er det for lite norsk i Tippeligaen.