For mange guttestreker

RIGA (Dagbladet): Spiller for spiller var det kanskje tidenes beste norske U-landslag som spilte mot Latvia. Men i samlet flokk var de slett ikke gode. Kjefting og manglende profesjonalitet ødela for Norge. Kort sagt: Guttestreker.

I minuttene etter kampen fant ikke U-landslagssjef Bjørn Hansen en eneste fornuftig grunn til at det skulle ende såpass begredelig. Han registrerte det samme som folk flest:

  • Norge spilte en svak fotballkamp.
  • Men: Norge skapte likevel flere enn nok sjanser til å vinne.

Det sier mye om lagets potensial - og sånn sett kunne vi med en positiv innstilling likevel skimte en lys fotballframtid i gråværet i Riga. Men mest handlet gårsdagen om en elendig prestasjon av Norges mest talentfulle gjeng - og det sure faktum at andre nasjoner plutselig skulle avgjøre om Norge kom til EM eller ikke.

Andre årsaker

Og da landslagssjef Hansen også påpekte at alt som ble sagt og gjort i forkant av kampen minnet om den perfekte oppladning, så må man enten slå seg til ro med følgende sannhet:

  • At slike frustrerende fotballkamper kommer med ujevne mellomrom. Jamfør A-landslagets EM-start hjemme på Ullevaal mot samme nasjon (1-3-tap) eller det ferskeste eksempelet: Rosenborgs 2-2 hjemme mot Feyenoord i Champions League.

Eller man kan søke videre etter andre årsaker. I går virket det siste mest naturlig.

Fordi avstanden mellom det som var forventet av dette talentspekkede laget - og det som faktisk ble prestert - var for stor til at vi bare slår oss til ro med at dette handlet om fotballens iboende urettferdighet.

Ørliten svikt

Jeg tror det handlet om noe så grunnleggende som motivasjon. Og primært hos noen av de spillerne som virkelig burde stått fram i all sin prakt i går - med Nils Johan Semb og hele A-landslaget på tribunen:

  • John Carew, Eirik Bakke og Martin Andresen.

Spillere i tilnærmet samme yrkessituasjon. Carew går fra suksess til suksess i toppkamper med Rosenborg. Bakke er i ferd med å etablere seg på lederlaget i Premier League, og Martin Andresen er allerede utpekt til Wimbledons David Beckham - både sportslig og billedlig.

Ante vi ikke en liten reservasjon i taklingene og en ørliten svikt i offerviljen foran knappe 1000 tilskuere på en elendig gressmatte en gråværsdag i Riga? Jo.

Faller igjennom

Faller man noen prosent i intensitet og motivasjon, så faller man også igjennom i svakere fotballkamper enn den i går. Verken Andresen, Bakke eller Carew spilte direkte dårlig. Carew ble til og med kåret til Norges beste av Dagbladet.

Poenget her er at ingen av dem spilte opp mot det vi vet de kan - og som vi forventet i nettopp en kamp som dette.

Og når beina ikke gjør jobben, så ender frustrasjonen i kjeften.

Ufinhet

Da Martin Andresen bokstavelig talt gikk til det skrittet å beskrive den ungarske dommeren med en grov ufinhet, så var det muligens en søknad om litt mildere behandling på den første treninga med de gale gutta i Wimbledon.

Men først og fremst var det en demonstrasjon av manglende erfaring fra tunge og problematiske fotballkamper som dette. Og Eirik Bakke avslørte det samme: Han var bare en uoppmerksom ungarsk dommer fra å måtte varme opp dusjen for Andresen.

U-landslaget har foreløpig mest talent i beina. Men ingen kan klandre en gjeng 20-åringer for at de ikke har det de savner mest: Erfaring.