Presidentkamp i Norges Skiforbund

For mye kriseprat

Det er ikke skilederne det er noe i veien med. Det er alvoret.

TRIVSEL FØRST: Heidi Weng og Ingvild Flugstad Østberg bidrar musikalsk til glede for alle. Nå gjelder det å dempe krisepraten og la norsk skisport få være lek i lokalklubbene Norge rundt. Det er mye viktigere enn helgas presidentkamp i Skiforbundet. FOTO: Terje Pedersen / NTB
TRIVSEL FØRST: Heidi Weng og Ingvild Flugstad Østberg bidrar musikalsk til glede for alle. Nå gjelder det å dempe krisepraten og la norsk skisport få være lek i lokalklubbene Norge rundt. Det er mye viktigere enn helgas presidentkamp i Skiforbundet. FOTO: Terje Pedersen / NTB Vis mer
Publisert

DET er flott at tre kvinner kjemper om presidentmakten i Norges Skiforbund. Den idrettspolitiske forskjellen dem imellom virker marginal, men signalet er tydelig:

  • Norsk skisport er en viktig idrett som det er stas å styre.

Etter år med eventyrlige norske resultater internasjonalt, er det lett å skjønne akkurat det. Kulturelt står norsk skisport sterkere enn noen gang.

Men det viktigste er at det er stas å være med. Det er den underliggende utfordringen for alle folkebevegelser, og den eneste måten skisporten kan ta vare på bredden sin.

Da kreves det mindre alvor.

Og mindre kriseprat.

DET er en påstått krise som er bakgrunnen for at den flinke og trivelige offisielle presidentkandidaten Tove Moe Dyrhaug fikk sin første motkandidat. Forslaget fra Buskerud Skikrets om heller å satse på den tidligere Holmenkoll-sjefen Kristin Vestgren Sæterøy speiler mistilliten til det sittende styret i Skiforbundet etter personalkonflikten med Clas Brede Bråthen.

Det er riktig at skistyret rotet til den nevnte konflikten, men de feilene er i seg selv ingen grunn til at en ren personalkonflikt skal rote til presidentvalget:

  • Det ligger ingen prinsipielle eller verdimessige uenigheter bak alt bråket om hoppsjefen. Den saken gjaldt hva som er ugrei oppførsel på arbeidsplassen.

Da bør heller ikke den alt for langvarige Bråthen-saken prege presidentvalget.

AKKURAT det fikk skimiljøet en påminnelse om forleden med den oppsiktsvekkende nyheten om at de norske hopplederne ikke hadde forsøkt å stoppe det internasjonale forslaget om å øke forskjellen i premiepenger mellom gutta og jentene.

I og med at den avgående skipresidenten Erik Røste har ledet det internasjonale arbeidet for å jevne ut denne forskjellen, var dette en påfallende svikt av de norske representantene i to ulike hoppkomiteer i det internasjonale Skiforbundet (FIS).

Det å la være å kjempe mot økte kjønnsforskjeller i sine egne internasjonale grenkomiteer, var en tabbe av hoppsjefene. Seinere slet de også med å innrømme sin overraskende passivitet på et prinsipielt viktig punkt.

Først da Erik Røste grep inn, ble denne håpløse forskjellsbehandlingen droppet i det siste styremøtet til FIS.

HOPPGJENGEN har de siste åra gjort et flott arbeid for å utvikle den naturlige helheten i sporten, men når det gjelder likestilling er det ingen prinsipiell uenighet i Ski-Norge. Bråket rundt Clas Brede Bråthen har ikke noe å gjøre med et opplagt krav om like muligheter for jenter og gutter. Her har mange blitt lurt av en ensidig og ukritisk framstilling i mediene.

Nå er det opp til hoppmiljøet å bli ferdig med dette bråket og bidra til et tillitsbasert, raust samarbeid med resten av skifamilien. På samme vis som de andre grenene gjør klokt i å sette en strek over det som har skjedd.

Nettopp fordi dette hele tida har vært en personalsak der det må være rom på begge sider for å innrømme feil, tilgi og gå videre.

DET var kanskje derfor denne motkandidaten til Tove Moe Dyrhaug bare fikk stå alene ett døgn. Så lanserte Østfold Skikrets den respekterte juristen Katharina Rise som en tredje kandidat til presidentvervet.

Rise er i bevegelsen som skimamma og har de siste åra ledet de tyngste evalueringsoppgavene i skisporten. Først og fremst som sjef for den grundige utredningen om bruken av astmamedisin i norsk langrenn, men nå i vinter også i evalueringen av hvordan skilederne håndterte personalsaken med Clas Brede Bråthen.

DEN siste saklige og konstruktive rapporten gjorde henne øyeblikkelig til et angrepsmål for den hektiske og enøyde såkalte «støttegruppa» til Bråthen.

Denne perifere Facebook-gjengen har oppnevnt seg selv til «skigrasrota», og har erklært både Katharina Rise og Tove Moe Dyrhaug som «moralsk uvalgbare» til vervet som skipresident. Her mangler det altså ikke på stygge karakteristikker av bra folk, men absolutt på samfunnsforståelse.

For nå er det ikke den sentrale ledelsen som er utfordringen for norsk skisport.

DE siste åra er begrepet «krise» ofte blitt knyttet til norsk skisport. Lite er mindre treffende enn det ordet. De ulike problemene som nasjonalsporten sliter med, speiler helst velstandsutvikling. I verste fall grådighet og luksus.

Den klimaendringen som tærer på snø og skigåing, er det beste eksempelet. Væromslaget kommer som følge av en global samfunnsendring som naturen ikke tåler. Det er den egentlige krisa.

DENNE endringen er eksistensiell for oss som mennesker. Det er ikke medlemssvikten i Skiforbundet selv om det vinter etter vinter blir vanskeligere å lage skiløyper.

I fjor kom rapporten fra det uavhengige utvalget som hadde gransket årsaken til medlemssvikten i norsk skisport de siste fem åra. Nedgangen gjelder egentlig bare langrenn, og er selvsagt knyttet til mindre snø.

Men rapporten viste også en annen fundamental utfordring:

For mange er for opptatt av satsing og resultater. De er mine unger, min svindyre fluorsmurning og min skipark. Dette alvoret tærer på det sosiale miljøet.

- Jeg fatter og begriper ikke hvorfor vi skal drive så seriøst når ungene er 10, 11, 12 år, sa den tidligere storløperen Eldar Rønning til Aftenposten da denne avslørende rapporten ble lagt fram.

DE siste sesongene har det ikke manglet på advarsler om misforstått alvor fra skistjernene selv. Heidi Weng er kanskje det beste eksempelet på hvor mye trivsel betyr.

Da hun selv slet med formsvikt for et par år siden, fortalte hun meg om hvordan nettopp den resultatmessige motgangen fikk henne til igjen å innse hvor glad hun var i bare det å gå på ski.

RAPPORTENS konklusjon om årsaken til medlemssvikten i langrenn, er en tankevekkende utfordring til voksne rundt skiløypa. Den løses ikke gjennom valget av en ny skipresident.

Her er ansvaret plassert midt i klubbhverdagen til oss alle. Det er ingen ledelse å skylde på. Nasjonalsporten er avhengig av at enda flere voksne senker skuldrene, dropper de unødige personlige maktkampene og lar det med skigåing få være en lek.

Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer