BEDRE ENN ISLAND: Erik Huseklepp og Moa har begge ferdigheter som gjør at Norge totalt sett har et klart bedre fotballandslag enn Island. Foto: Hans Arne Vedlog.
BEDRE ENN ISLAND: Erik Huseklepp og Moa har begge ferdigheter som gjør at Norge totalt sett har et klart bedre fotballandslag enn Island. Foto: Hans Arne Vedlog.Vis mer

For nervøs foran slektsstevnet

Hvorfor må vi hype fotballferdighetene til lillebror?

|||• Fotballstudio: Island - Norge kl. 21

DE SISTE dagene har den ene nasjonale fotballstorheten etter den andre sukket så dypt om hvilken formidabel oppgave som venter Norge på Island at jeg virkelig kjenner meg igjen. Selv har jeg ikke tall på alle de middelmådige klubblagene jeg som trener har snakket opp i garderoben gjennom tidene; de fleste i et åpenbart forsøk på å roe egne nerver eller som et mer eller mindre mislykket psykologisk stunt for å få egne spillere til å hente ut sitt aller beste.

Da er det bedre å være ærlige både overfor oss selv og spillerne:

• • Norsk landslagsfotball er klart bedre enn islandsk.

Det er den enkle grunnen til at vi har en bra sjanse til å vinne på bortebane i kveld, og at det forøvrig - som islendingene - lønner seg å se litt lysere på livet som fotballnasjon.

DET strengt sportslige først.

Det er klokt å erkjenne at en mininasjon med litt over 300 000 innbyggere nødvendigvis må gjøre en del riktig med idrettskoleringen sin når de både får fram et håndballag i verdenstoppen og flere fotballproffer. Samtidig gjelder det å beholde perspektivet i beundringen av disse prestasjonene. Internasjonalt sett er herrehåndball en liten idrett der veien til eliten er mye kortere enn i fotball. Og i fotball hører Island til de som ikke lykkes som lag selv om stjernene tidvis er store. Landet har aldri vært med i noe internasjonalt EM- eller VM-sluttspill på herresiden.

Artikkelen fortsetter under annonsen

I vår siste kvalikgruppe sammen endte Island på sisteplass. På FIFA-rankingen ligger de på en isolert sett brukbar 79.plass, men Norge er tross alt nummer 22.

Om vi synes det er dårlig stelt med fotballen vår, viser altså et tilnærmet objektivt rangeringssystem at vi rent resultatmessig tar feil i denne selvpiskingen. I fotball er Norge nesten oppe blant de aller beste, mens Island såvidt var i nærheten for noen år siden.

AKKURAT det lever de tilsynelatende bra med. Inntil nylig var islandsk fotball egentlig mest kjent for slektshistorien. Dette var laget der den etter hvert legendariske Eidur Gudjohnsen i en treningskamp mot Estland i 1996 kom inn som erstatter for pappa Arnor. Far og sønn i samme landskamp altså; et sikkert spørsmål i enhver finurlig fotball-quiz.

Nå er underholdningstilbudet vestfra betydelig forsterket. Feiringsvideoene fra Stjarnan FC går sin seiersgang over You Tube og blir allerede etterlignet av topplag i andre land. Mer oppfinnsomt har ingen spillere markert scoringene sine før, og da får det ikke hjelpe at all denne innstuderte flepingen muligens har gått utover formen. Stjarnan med stadig nye jubelscener er for tida på sjuendeplass i den hjemlige toppdivisjonen.

I lengden er det uansett nettopp det å utfordre egne rammer som gir framgang. Det vet de farende islendingene alt om. Hos dem går det i utreise og oppbrudd om dette så ender i egen fotballkarriere eller en felles bankkollaps.

DET skal også være utgangspunktet for Norges kvalikstart i kveld også. Et bedre lag skal ikke gå på banen med frykt for å tape, men med ambisjon om å gjøre den sportslige forskjellen mellom lagene tydeligere.

Det er sannsynligvis også nødvendig for å få de tre poengene. Selv i sin siste mislykkede kvalik var islendingene stabilt gode hjemme med resultatrekken 1-0 mot Makedonia, 1-2 mot Skottland, 1-2 mot Nederland og 1-1 mot Norge. I den siste kampen ble vi forøvrig utspilt av det meste som skjedde rundt Eidur Gudjohnsens fabelaktige fotballkvaliteter.

Nå er den delen av slekta borte. Da gjelder det mest å ikke bli spilt ut av egne nerver.

Esten O. Sæther er kommentator i Dagbladet og landslagssjef i futsal.