VIKTIG FOR NORSK TOPPIDRETT?: Esten O. Sæther setter spørsmål med hva poenget var med å hente en av verdens beste sprintere til norsk friidrett i Jaysuma Saidy Ndure. Foto: Marit Hommedal / SCANPIX
VIKTIG FOR NORSK TOPPIDRETT?: Esten O. Sæther setter spørsmål med hva poenget var med å hente en av verdens beste sprintere til norsk friidrett i Jaysuma Saidy Ndure. Foto: Marit Hommedal / SCANPIXVis mer

For rask for Norge?

Hva er poenget med å hente inn en av verdens beste sprintere til norsk friidrett? Esten O. Sæther kommenterer.

I DAG starter Norges nye sprinthåp Jaysuma Saidy Ndure forsøket på å oppnå den suksessen i VM som aldri kom i OL sist høst. Det håper jeg han får til. Det er morsomt hver gang en idrettsutøver klarer å hente fram sitt maksimale i de viktigste konkurransene, og Jays har talent på et høyt nivå.

Allerede i OL 2004 ble han plukket ut som flaggbærer for Gambia i Athen, og passbyttet til Norge skjedde først etter mye nøling i hans gamle hjemland. Midt i den svulmende muskelprakten i startblokkene, er Jays en annerledes slank sprinttype med et nytt potensiale.

Men er hans suksess viktig for norsk toppidrett?

JA, har Norges Friidrettsforbund svart. Etter trøbbelet i Beijing har de også fått hjelp fra Olympiatoppen for å bedre VM-mulighetene for den svært skadeutsatte spinteren sin.

Ledelsen i forbundet gikk enda lenger i OL i denne prioriteringen da eks-sportssjef Kjetil Tømmernes takket for seg ved å plassere Jays blant de fem viktigste utøverne i norsk friidrett. I den sammenhengen er Tømmernes absolutt en mann å høre på. Under hans ledelse er hele toppsatsingen i forbundet blitt så vitalisert at vi neste år stiller med landslag i toppdivisjonen i Europa, og det er et lag med lav snittalder og store utviklingsmuligheter.

MEN bortsett fra denne hyggelige resultatframgangen, er det knyttet noen andre utfordringer ved å få overført en nesten fullt ferdig sprinter fra Gambia til Norge.

Det har selvsagt friidrettsledelsen vært klar over hele tida. Tømmernes så kulturforskjellene som et problem og konkluderte utad med at det ikke var nødvendig å tre alt det norske over hodet på den nye sprinteren med en gang.

Det er en grei praktisk innstilling. Likevel er det to prinsipper idrettslederne bør holde fast på i den gode stemningen over plutselig å ha fått en norsk utøver som løper veldig fort.

FØRST og fremst må medaljene som måtte komme ha noen mening for resten av det hjemlige friidrettsmiljøet. Jays må trene og konkurrere i en sammenheng der han løfter satsingen rundt seg.

Akkurat det er nøkkelen i den norske idrettsrevolusjonen fra tidlig på 1990-tallet; en satsing som den gang ga oss Geir Moens sensasjonelle gjennombrudd og en ny viktig forståelse av at det er mulig å være norsk og sprinte fort.

I beste fall skjønner Friidrettsforbundet sitt eget beste og sikrer denne forankringen. Hvis ikke er det Olympiatoppens oppgave å forvalte midlene sine deretter. En tilfeldig sprintmedalje erobret av en som fikk riktig pass forleden, betyr isolert sett ingen ting for norsk toppidrett.

DERNEST må det som en gang kanskje vinnes, bli oppnådd på rettferdig vis.

Det henger så visst ingen skygge ved at Jays fikset kneet sitt rett før VM med en hemmelig injeksjon hos en faglig omstridt tysk sportsmedisiner. Turen til Hans-Wilhelm Müller-Wolfarts klinikk i München var godkjent av Olympiatoppen på visse betingelser, men uansett vil alt som skjer med en norsk utøver i det sterkt dopingbelastede internasjonale sprintmiljøet bli knyttet til måten vi driver toppidrett på.

Da spørs det hvor viktig det egentlig blir å få Jaysuma Saidy Ndure helt opp i verdenseliten.