HVEM TAR VARE PÅ TRADISJONEN?  Kulturminister Torhild Widvey og byrådsleder Stian Berger Røsland på avdukning av "Kuppern-statuen" dengang Høyre fortsatt ville ha OL til Norge og den olympiske familien var bra nok til å komme på besøk. FOTO: Heiko Junge / NTB scanpix.
HVEM TAR VARE PÅ TRADISJONEN? Kulturminister Torhild Widvey og byrådsleder Stian Berger Røsland på avdukning av "Kuppern-statuen" dengang Høyre fortsatt ville ha OL til Norge og den olympiske familien var bra nok til å komme på besøk. FOTO: Heiko Junge / NTB scanpix.Vis mer

For stort for idretten

Neste gang må OL-tilhengerne først finne det rette partiet. Og så må vi alle kanskje bli et litt hyggeligere vertskap.

I DEN GRAD noen har lært noe av nok en mislykket OL-prosess, må det være at det gjelder å velge rett parti. Det valget har lite å gjøre med tradisjonelle skillelinjer mellom blått og rødt; bare mellom regionalt og nasjonalt. For Oslo med nabofylkene ble for smått, på samme vis som OL-planene i Tromsø seks år tidligere stoppet opp på manglende landsomfattende støtte:

•• Å få vinter-OL til Norge er først og fremst en nasjonal, politisk sak.

Det innebærer en adskillig mer politisk solid forankring.

I ETTERKANT er det lett å se at Oslo-OL både kom og forsvant med en kastevind. Der det begynte som en folkefest langt utover hovedstadens grenser under eventyr-VM i 2011, endte det med at Statsministerens kontor for et par dager siden ante at velgerne Norge rundt ikke følte så mye for å få lekene til Norge at det var verdt trøbbelet i regjeringen.

Deretter gikk det fort:

•• Regjeringen kuttet ut et besøk til IOC som kunne ha gitt enda bedre betingelser, Kulturdepartementet valgte å publisere en negativ rapport om sjansene for å få til et "Spare-OL" og et par distriktsrepresentanter vippet i riktig retning. Det vil si til nei-sida slik at saken ikke måtte opp i regjeringen.

Noen hadde altså snakket sammen. Det er politikkens vesen, og det er greit nok. Det skulle bare mangle at det største regjeringspartiet ikke skal få velge om det vil fronte en sak med rundt 20 milliarder kroner i statlige investeringer.

MEN her er også idrettsbevegelsen i kjernen av hvordan få OL til Norge igjen. Det må i utgangspunktet være bred nasjonal politisk støtte for planene.

Idrettens egen drøm om Oslo-OL startet egentlig der. Det tette samarbeidet med den daværende Arbeiderparti-regjeringen ga idrettslederne grunn til å tro at forankringen var sikret. Så kom regjeringsskiftet og de nitriste utenomsportslige begivenhetene i Sotsji langt utenfor politisk kontroll som endret både stemningen blant velgerne og Høyres lyst til å løfte fram prosjektet.

er det mest spesielt å høre den felles forargelsen mot IOC. Det er sjelden at en vert som trekker tilbake sin egen invitasjon, snakker så stygt om gjestene. Det er dessverre sannsynlig at Oslos politiske sjef Stian Berger Røsland vant billige poeng hos hjemmepublikummet i sin maleriske beskrivelse av det utenlandske pampeveldet, men oppførselen hans på nederlagets dag manglet stil.

For alle disse sentrale politikerne visste jo med hvilken pompøsitet den innerste olympiske familien har hatt som vane å dra verden rundt. Den manualen for skikk og bruk som alle med rette tok avstand fra i går, er eldgammelt nytt.

Slik er det mildt sagt lite troverdig at både ja -og nei-sida nå samler seg i en felles norsk besvergelse mot fremmede idrettspamper. Det rimer rett og slett ikke med vår egen oppførsel, og heller ikke med den endringen som tross alt er i gang innad i den olympiske bevegelsen.

FOR da Norge arrangerte Lillehammer-OL i 1994 var jo IOC en mye mer suspekt organisasjon. Akkurat det ble løftet fram gjennom Vegard Ulvang sin modige protest rett før åpningsseremonien, og beskrevet i en endeløs rekke av avskyartikler mot denne selskapsklubben av oss som kommenterte det forestående gildet.

Så kom festen, og den ble så tvers igjennom norsk at de fleste i all rosen av vår egen fortreffelighet glemte det med en udemokratisk, korrupt olympisk bevegelse.

Nå er den verste korrupsjonen renset ut, og IOC i beste fall i stand til å endre selve lekene i en mer samfunnsbyggende retning. Det reformistene derimot ikke rakk, var å redigere de gamle 7000 sider lange manualene for olympisk skikk og bruk. Det husker de nok neste gang et demokratisk vesteuropeisk land igjen prøver seg som søker.

DET kan like gjerne bli Norge selv om alle politikerne fra alle partier flokker seg i avsky mot en bevegelse det er passende å mislike både for de som vil komme seg vekk fra ja-sida og de som feirer Oslo-OL sitt plutselige fall. Folkemeningen er flyktig og nordmenn for glad i vinteridrett til at dette blir det endelige bruddet med den olympiske bevegelsen.

Men det krever et troverdig fornyet IOC, pluss noen sentrale politikere og et regjeringsparti med litt større tro på det å ta vare på norsk vintersportkultur.

Og kanskje et litt mindre selvbilde av oss nordmenn som det utvalgte folket som er satt til å lære resten av verden hva som til enhver tid er passende oppførsel.