LITT FOR SEIN:  Det glipper på oppløpet for Martin Johnsrud Sundby mot russerne Lexander Legkov, Maxim Vylelegzhanin og Ilia Chernousov. Men statusen som skikonge holder. FOTO: Heiko Junge/Scanpix.
LITT FOR SEIN: Det glipper på oppløpet for Martin Johnsrud Sundby mot russerne Lexander Legkov, Maxim Vylelegzhanin og Ilia Chernousov. Men statusen som skikonge holder. FOTO: Heiko Junge/Scanpix.Vis mer

For tungt for skikongen

Martin leverte en tilnærmet perfekt 5-mil og tapte.

FOR fjorten dager siden ville ikke Martin Johnsrud Sundby ha den bronsemedaljen han startet OL med. I hvert fall ikke i de første minuttene etter målgang på 30 km duatlon. Da ble det for tungt å fordøye en tapt spurt.

På 5-mila ble det ikke medalje engang. Det svir enda mer, men en eller annen gang siger det kanskje inn hos ham:

•• Også skikonger taper.

Så stor er Martin blitt gjennom denne vinteren.

DETTE ble en av skihistoriens klassiske 5-mils løp der det høye tempoet ble presset enda mer opp på de to siste rundene. Selv på et  treigere føre gikk den siste mila på 21.10, sytten sekunder raskere enn den første.

I denne vanvittige farten danset Martin tilsynelatende uanfektet helt til han rundet den siste svingen inn på skistadion. Der var det stopp. Melkesyra hadde ødelagt teknikken.

Inne på stadion fikk han bare såvidt kontakt med Maxim Vylegzhanin og Alexander Legkov, men egentlig aldri den vante effekten av dobbeltdansen sin.  Martin som ellers er vant til å skaffe seg kontroll over alle detaljer som kan gjøre ham raskere som skiløper, mistet grepet noen hundre meter før mål.

Men han mistet ikke sin nye status.

FOR i løpet av denne sesongen har Martin Johnsrud Sundby gått inn i den lange rekken av de nasjonale skikongene. Han ble første nordmann til topps i Tour de Ski og vinner sannsynligvis Verdenscupen sammenlagt.

Etterpå går det an å diskutere om det etappeløpet tappet for mye krefter, men det gjelder å puste godt ut før den konklusjonen:

•• Tour-vinner Martin var tross alt fire, fem meter fra to OL-gull.

At det i stedet ble bronse og fjerdeplass kan like gjerne skyldes at spurten hans reelt sett ennå ikke er bra nok.

AT Martin var den eneste norske distanseløper som presterte tett på vanlig nivå, er et større problem. Det er også mer komplekst.

Det er ingen tvil om at norsk distanseløping gjennomgående er inne i en god utvikling med større bredde i toppen og unge utøvere i rask utvikling. Resultatene i verdenscupen viser det. Likevel ble altså den ganske svake OL-innsatsen det som skilte Norge fra å bli beste nasjon i Sotsji.

Akkurat det er ikke noe mål i seg selv, men for en kunnskapsbasert toppidrett er det nødvendig å forklare den ujevne formutviklingen. Det meste skyldtes nok sykdom på Chris Jespersen og Pål Golberg i vinter, og de lange avbrekkene til Sjur Røthe og Petter Northug før sesongstart. Likevel er det verdt å samle på all lærdom om hva det egentlig kreves for å konkurrere i 1500 meters høyde.

Det er jo nysgjerrigheten på slike detaljer som har gjort Martin Johnsrud Sundby til en skikonge.

INGEN blir født inn i denne kongerekka, og utviklingen er ganske forskjellig. Slik har Martin hatt en lengre og tyngre vei enn Petter Northug.

Der Petter med sin eksplosivitet kom i rett tid til å forandre oppfatningen av langrennsporten, har Martin slitt for å forandre nok av seg selv. Først var det omstøpningen fra en klassisk spesialist til dette OL-feltets mest effektive skøyter. Så var det å få nok ut av et sett medfødte treige fibere til å kunne vinne en spurt.

Der kom han ikke tidsnok i mål til Sotsji.

For også en skikonger taper.

Bare spør Alexander Legkov som aldri hadde vunnet noe slikt løp før han til slutt vant sitt aller viktigste.