For viktig for Vålerenga

VI HAR SETT det mange ganger før, men det begynner å nærme seg siste gang: Kjetil Rekdal (33) avgjør en fotballkamp. Semifinalen mellom Aalesund og Vålerenga ble en demonstrasjon av Rekdals praktiske betydning for dagens Vålerenga-lag. På godt og vondt.

  • Det gode først:

HAN BYTTET INN seg selv i pausen - og bidro umiddelbart med alt det Vålerengas midtbane hadde manglet inntil da: Balanse. Og presisjon med ballen.

  • Og så det mindre gode - det vil si, det mer betenkelige:

REKDAL HAR planer om å gjøre seg selv overflødig på dette laget - og bruke all tid på trener-gjerningen. Fornuftig. Det er en grunn til at det knapt finnes spillende trenere i toppfotballen. Kombinasjonen er for krevende - uten at noen kan påstå at det har vært tilfelle med Rekdal.

  • Men antakelig hadde han vært en litt bedre fotballspiller om han bare hadde vært fotballspiller.
  • Og antakelig hadde Vålerenga vært et litt bedre lag om han bare hadde vært fotballtrener.

Om ikke nødvendigvis høyere opp på tabellen, så litt lenger på vei i prosessen med å lykkes også uten Rekdal på laget.

Og det er det framtida handler om: Et godt Vålerenga med Rekdal på benken - utelukkende som trener. Men i øyeblikket er det langt viktigere at Rekdal holder seg skadefri og i god form.

JEG VET AT Vålerenga faktisk lyktes uten Rekdal så seint som for ei uke siden. Mot Rosenborg på Lerkendal. 1-1. Men den kampen kan ikke sammenliknes med gårsdagens. På Lerkendal var Rosenborg i den situasjonen Vålerenga var imot Aalesund - og som Vålerenga stadig oftere vil havne i: De må angripe. Styre kampen.

Det lyktes de dårlig med i går. Mot Rosenborg handlet det mer om å forsvare seg. Det siste er enklest.

MOT AALESUND startet David Hanssen og Pa-Modou Kah sentralt på midtbanen. Spillere som i glimt har internasjonalt snitt. Men som par er de altfor like. Begge er gjennombruddshissige og litt risikofylte i stilen - og dermed ustabile i prestasjonene. Kvaliteter som avgjort bør opp-elskes, men de trenger et anker bak seg som forhindrer at laget forsvinner i den motstrømmen som ofte kommer etter et mislykket forsøk. Som tilfelle ville vært før pause i går - mot en bedre motstander.

  • I øyeblikket heter det ankeret bare Kjetil Rekdal. Og han kom heldigvis inn før det var for seint.

STIAN OHR GIKK UT. Langt på vei en fallitterklæring fra Vålerenga. På hjemmebane skal et offensivt tenkende lag ha råd til å bruke en reindyrket offensiv spiller som Ohr. Men antakelig var det tvingende nødvendig å gjøre ham til en slags syndebukk for å få orden på midtbaneleddet. I hvert fall kan ingen klage på at rokeringene i pausen ikke ga resultater.

AALESUND-TRENER Ivar Morten Normark ville heller vinne cupfinalen enn å rykke opp. Men det er ikke tvil om hva som er viktigst for klubben: Opprykk. Og selv om Aalesund var svakest i en svak kamp, er det gode grunner til at de skal lykkes:

  • Defensivt holder de et høyt nivå. Det gir trygghet og selvtillit.
  • Og framover på banen har laget et par individualister som vil score de nødvendige målene mot litt svakere motstandere enn Vålerenga. En av dem, Paulo Dos Santos, hadde karantene i går. Og lange Tor Hogne Aarøy møtte midtstoppere av Haraldsens og Hagens kaliber for første og siste gang i år.

Aalesund fikk bare én kamp på Ullevaal i år. Neste år blir det minst to. Begge i Tippeligaen.