LEVER I SKYGGEN AV HARRY KANE: Tottenhams Fernando Llorente. Foto: Reuters/Andrew Couldridge/NTB Scanpix
LEVER I SKYGGEN AV HARRY KANE: Tottenhams Fernando Llorente. Foto: Reuters/Andrew Couldridge/NTB ScanpixVis mer

Forbannelse over Premier Leagues «superinnbyttere»

Et taktisk skifte og slutten på superinnbytteren er noe av årsaken til at moderne backup-spisser sliter i Premier League.

(FourFourTwo): Når det kommer til kjekke og atletiske multimillionærer, er det naturlig å ikke føle særlig sympati med dem når de møter motgang. Men til tross for det, var det vanskelig selv for de mest kyniske å ikke føle litt med Fernando Llorente da Tottenham møtte Bournemouth i helga.

Spanjolen har slitt i debutsesongen i Spurs og har knapt sparket en ball de siste ukene, men da Harry Kane haltet av banen tidlig, så det ut til at angriperen ville få en sjelden mulighet til å spille på seg litt selvtillit.

I stedet skjedde det motsatte.

Llorente ble ignorert og inn kom i stedet Erik Lamela, samtidig som Son Heung-min ble flyttet opp på spissplass, og bare for å gni det ytterligere inn, scoret sistnevnte to ganger. Llorente ble på sin side sittende på orkesterplass.

Vincent Janssen vet hvordan den følelsen er. Han var også backup til en supporterfavoritt som så og si aldri ble benket. Kane har blitt så viktig i Spurs-laget, at når det kommer til spissrivaler, virker det som han gjør dem fra gode til forferdelige. Du kan kalle det Drogba-effekten.

SJELDENT SYN: Fernando Llorente har fått lite spilletid i Tottenham denne sesongen. Foto: David Klein/Sportimage via PA Images/NTB Scanpix
SJELDENT SYN: Fernando Llorente har fått lite spilletid i Tottenham denne sesongen. Foto: David Klein/Sportimage via PA Images/NTB Scanpix Vis mer

To unntak

Likevel er Llorente langt fra unik: han er rett og slett det mest ekstreme eksempelet i en voksende trend. Dersom du tar en titt på de øvrige Premier League-lagene, er det tydelig at flere reservespisser sliter.

Det er en rolle som en gang i tiden ble sett på som en spesialitet, med superinnbyttere som David Fairclough, Nwankwo Kanu og Ole Gunnar Solskjær. Plutselig er ikke innbytterne så supre lenger.

I Liverpool har Daniel Sturridge (før låneoppholdet i WBA), Dominic Solanke og Danny Ings kjempet om å være backup for Roberto Firmino. Trioen har fått 21 kamper fra benken denne sesongen, men har bare maktet å score et eneste mål.

Arsenals Danny Welbeck har ikke scoret etter å ha kommet innpå fra benken denne sesongen, mens tidligere lagkamerat Olivier Giroud - som var en effektiv innbytter i løpet av Arsenal-karrieren - har byttet ut en benketilværelse i nord-London for en benketilværelse i vest-London.

Leicesters Kelechi Iheanacho - en ung, eksplosiv target-spiss som i teorien er ideell for jobben - scoret sitt første seriemål for revene forrige helg på det 15. forsøket. Javier Hernandez, som tok over stafettpinnen etter Solskjær på Old Trafford, har scoret ett mål på ti kamper som innbytter denne sesongen.

Til og med Jermain Defoe, den innbytteren som har scoret flest mål i Premier League-historien, har heller ikke vært immun for denne epidemien, og har scoret alle sine tre mål denne sesongen etter først å ha startet kampen..

Det er noen få som bryter trenden. Peter Crouch, Premier Leagues alle største plan B, har scoret alle sine tre mål for Stoke som innbytter. Oumar Niasse har scoret åtte mål, noe som er bra for en spiller som er ut og inn av laget, men begge to er unntak.

Det er tydelig at det aldri har vært tøffere å være andrevalg på spissplass.

Motsetninger

José Mourinho og Roy Hodgson har rett og slett forkastet tanken om en superinnbytter, hvor spissen på topp ikke har noen konkurranse. Nummer 9 lever et tilsynelatende enkelt liv hvor måltørke ikke har innvirkning på laguttaket.

Pep Guardiola har funnet en annen måte å tilnærme seg dette fenomenet på, hvor Sergio Agüero og Gabriel Jesus nærmest deler broderlig på spilletid når begge er skadefrie.

For det meste er ligaen full av backupangripere som sliter med spilletid, og det er ikke vanskelig å se hvorfor. For å oppnå suksess i rollen må du kommer over noen kvelende motsetninger.

Du spiller nesten aldri, likevel kan du ikke virke rusten når du først får sjansen. Du må tilby noe annet enn spilleren du skal erstatte, men det i et lag som er skreddersydd til hans styrker og egenskaper i stedet for dine. Du spiller i en posisjon hvor selvtillit er alt, og likevel vil det alltid være en stemme som sier: «du er ikke like god som ham».

Alt dette etterfølges av et taktisk skifte som har blitt introdusert over de siste årene, som har gjort at systemer med èn spiss har blitt normen. Før i tiden da Kanu og co. banket inn mål som innbyttere, var det vanlig å spille med to spisser.

Med dobbelt så mye spilletid, var det enklere å holde alle både glade og skarpe. Da Manchester United vant The Treble i 1999, var det fire spisser som ble brukt mye av Sir Alex Ferguson, og Champions League-finalen mot Bayern München ble avgjort med mål fra innbytterne Teddy Sheringham og Ole Gunnar Solskjær.

En slik luksus hører fortiden til. Samtidig som formasjoner har blitt mer flytende, er det få spillere som deler på spilletid i angrep. I stedet for fire spisser som deler spilletid mellom seg, er det nå en tendens til at du har en spiller som spiller nesten alt og en eller to som må be om at denne spilleren pådrar seg en skade.

AVGJORDE FINALEN: Ole Gunnar Solskjær stikker fram foten og avgjør Champions League-finalen for Manchester United mot Bayern München. Foto: Michael Steele/EMPICS Sport/PA Photos/NTB Scanpix
AVGJORDE FINALEN: Ole Gunnar Solskjær stikker fram foten og avgjør Champions League-finalen for Manchester United mot Bayern München. Foto: Michael Steele/EMPICS Sport/PA Photos/NTB Scanpix Vis mer

Blomstrer utenfor England

Samtidig har det gjort elitespissene til enda større superstjerner - spisser som i snitt scorer ett mål per kamp er ikke lenger bare en fjern drøm - men det kommer ikke uten ofre. Dagens innbytterbenker er ikke full av spillere som kan endre kampbildet, men i stedet backupspillere som gjerne blir kritisert mer enn de fortjener.

Mange har blitt plukket opp av klubber som har vært mer interessert i å hamstre spisser en å faktisk bruke dem. På den måten er Llorente og resten de siste ofrene for en forbannelse som har truffet Rickie Lambert og Wilfried Bony også. Stamford Bridge har blitt en typisk ødemark for backupspisser opp gjennom årene, som Mateja Kezman, Claudio Pizarro og Loic Remy.

Det er en lang historie som ble forlenget denne sesongen da Michy Batshuayi ble sendt på utlån til Borussia Dortmund etter manglende spilletid i Chelsea. Nå har spissen funnet seg godt til rette i et lag som spiller på hans styrker, og «Batman» hamrer inn mål på bestilling i Tyskland. Målet i det 94. minutt mot Eintracht Frankfurt var hans sjuende på ni kamper for Borussia Dortmund.

Samtidig har Memphis Depay og Edin Dzeko scoret 80 mål mellom seg etter at de forlot Manchester til fordel for henholdsvis Lyon og Roma.

At spisser scorer mer når de spiller enn det motsatte kommer ikke som noe sjokk. Men den store kontrasten som har åpnet seg mellom stjernene og backup-spillerne, den sakte døden til superinnbytteren, er et veldig moderne fenomen.

I disse dager har det å komme innpå som innbytter enn tendens til å bety dysterhet mer enn glede. Kanskje Llorente skal være glad for at han ikke trenger å skitne til fotballskoene sine.