Forbannet glad

WATFORD (Dagbladet): Watford- Wimbledeon 2- 3. - Jeg er tom, trøtt og veldig glad for seieren, sier Drillo. - Dette er en like god start som den jeg fikk med landslaget da vi slo Kamerun 6- 1. Men det er mye å rette på - veldig mye. Og vi er nok ikke disiplinerte før til jul.

Drillos sinnsstemning etter de første tre poengene i Premier League raste mellom alt fra lettelse til glede og fra irritasjon til reinspikka forbannelse. Og - gubben har et poeng. For da Wimbledon ble redusert til ti mann etter bare et drøyt kvarter var det regelboka som slo ut fornuften.

Samtidig som det ga Watford straffespark og Drillo-stopper Dean Blackwell en tidlig dusj.

- Regelen er latterlig, sier Drillo på pressekonferansen. - I en slik situasjon hvor den siste forsvareren kommer brøkdelen av et sekund for seint og tar mannen, er straffespark og gult kort mer enn nok. Og hvem er ansvarlige - kan det være dere engelskmenn?

He-he-he - he's a funny man this Olsen...

Håpløs formasjon

Og altså veldig lettet. For faktum er at Drillo hadde VM-mage da han satte seg ringside på Vicarage Road. Og hadde ikke gutta hans vært så inn i gampen hissige på å vinne - uansett motgang og dommertøv - så hadde det kanskje gått galt.

- Førsteomgangen var fæl, sier Drillo. - Vi spilte 4- 2- 3 med ti mann og det er jo håpløst. Men vi fikk justert i pausen og spilte solid 4- 4- 1 i andre omgang.

Drillos superjobb

Slik Wimbledon framsto i går ettermiddag er laget en skreddersydd jobb for Egil Olsen. De er flinke framover og dårlige bakover. Og der har du det - arbeidsoppgavene til bakover-trener Drillo. Jeg er fristet til å si at det bli bra til slutt.

- Riktig, sier Drillo. - Det er sånn jeg regner med at det blir også.

I går var Wimbledon så forsvarsuryddige at Tore Pedersen var helt utafor i pausen.

- Han sleit veldig, sier Drillo. - Så mye at han ga uttrykk for det og følte seg utrygg. Men sånn er det når medspillerne er vant til å følge motstanderne.

En sjanse - to mål

Da Carl Cort fikk Wimbledons første sjanse skjøt han ballen rett i mål til 1- 0. Da Marcus Gayle fikk frispark fra atten meter gjorde han akkurat det samme. Og derfor ledet Wimbledon 2- 1 til pause etter egentlig bare én målsjanse. Fordi de iboende kvalitetene er meget store fremst i laget.

- Fine mål, men det siste var flottest, gliser Drillo. - Og så tidspunktet det kom på, da - tolv minutter før slutt. Og om det var Wimbledons Neal Ardley eller Watfords Richard Johnson som kitta ballen opp i nettaket etter Chris Days armløse og gedigne keepertabbe, brydde han seg ikke om.

Bare scoringen. De tre poengene. Og arbeidsroen.