Sterke resultater for norske juniorlandslag

Forbløffet over forvandlingen

Resultatene for de yngste norske fotballandslagene er oppsiktsvekkende gode. Trener vi ikke de beste ungene feil likevel?

STADIG NYE TALENTER: Erling Braut Haaland er det heteste norske navnet før U20-VM neste uke, men bare en av mange nye talentfulle norske spillere på de yngre landslagene. Aldri har resultatene vært bedre for Norge. FOTO Fredrik Hagen / NTB scanpix
STADIG NYE TALENTER: Erling Braut Haaland er det heteste norske navnet før U20-VM neste uke, men bare en av mange nye talentfulle norske spillere på de yngre landslagene. Aldri har resultatene vært bedre for Norge. FOTO Fredrik Hagen / NTB scanpixVis mer

DET er ikke mer enn noen år siden det meste så beksvart ut i norsk fotball. Guttas A-landslag hadde misset i enda en kvalik, fotballjentene var på rask vei nedover FIFA-rankingen og vi lærte visstnok ikke ungene i sporten hva som måtte til for å vinne.

- Norsk talentavvikling, skrattlo tittelen i Dagbladet på ett av de mange innleggene om alt som var galt i den måten de yngste spillerne ble dullet med i vår desidert største sport, og analysen var drepende. Disse triste resultatene var den felles norske barneidretten sin skyld. Altså bestemmelsen om at alle skulle få lov til å være med:

- Det låter barskt. Vi snakker om barn. Men nå er det lov å si det. Skal Norge gjenreises som fotballnasjon, må vi reformere barnefotballen, en bastion for norske likhetsverdier, krevde forfatteren og konkluderte:

- Likhetsmodellen er som skapt for å hindre barn å bli gode spillere.

Eller slett ikke? For våren 2019 har vi flere unge, gode fotballspillere enn noen gang, og de yngste norske landslagene oppnår resultater som forbløffer de utenlandske konkurrentene:

  • Ikke noe europeisk land har større framgang enn Norge i juniorfotballen sin.

Og det med den samme, åpne barnefotballen der alle får være med.

NESTE uke innleder guttas U-20 landslag VM-sluttspillet i Polen mot Uruguay. Det blir et eksklusivt selskap for en gjeng som sist sommer vant 3 - 0 over England i den avgjørende kvalikkampen for dette mesterskapet; altså selve den historiske fotballnasjonen som de siste årene har hatt flott utvikling på sin egen juniorfotball.

Om en måned spiller de ett år yngre gutta U-19 EM i Armenia. For halvannen måned siden slo denne årgangen ut Kroatia og Tyskland i de siste kvalikkampene. Du trenger ikke så mye fotballkunnskap for å ane at de triumfene i seg selv er et kvalitetsstempel.

Så følger U-19 jentene opp med sitt EM-sluttspill i Skottland. Det er andre gang på rad at dette laget når det europeiske toppnivået. Turneringen har bare sju kvalifiserte deltakere bortsett fra vertsnasjonen. Norge er i selskap med Belgia, England, Frankrike, Nederland, Spania og Tyskland.

DE som fortsatt kan sin fotball-ABC aner hva en slik liste med EM-nasjoner forteller:

  • De aller største europeiske fotballnasjonene har tatt over den kvinnefotballen som er i rivende internasjonal utvikling.

Midt i denne framgangen løfter det norske rekrutteringsarbeidet fram lag som to år på rad har kvalitet til å få konkurrere på det aller øverste nivået. De norske 19-åringene er blitt like gode som de jevnaldrene konkurrentene fra akademiene til hardtsatsende storklubber som Barcelona, Lyon, Manchester City og Chelsea.

Den barnefotballen alle disse norske jentene har hygget seg med, var altså likevel ikke noe hinder for å få fram et av tidenes beste norske juniorlandslag. Vår utfordring er treningshverdag, kamptilbud og kvalitet i de to norske eliteseriene slik at det individuelle nivået løfter seg videre til seniorfotballen.

FOR de som skjønner litt om talentutvikling, kommer ikke denne suksessen som noen bombe. I virkeligheten har den inkluderende barnefotballen tilnærmet null å gjøre med kvaliteten på norske landslag.

Det å sørge for en åpen lek for alle unger, er et sosialt arbeid for mer enn 99 prosent av de store barnekullene som strømmer til fotballklubbene. Den store oppslutningen gir fotballen legitimitet i lokalsamfunnene Norge rundt og sørger for glede og gode rammer for at noen ytterst få kan bli best mulig.

Det egentlige talentarbeidet inn mot den under ene prosenten av ungene som skal bli topp fotballspillere, dreier seg om noe helt annet enn det å hygge seg med klassekameratene på felles trening og kamp et par timer i uka.

Den kosen skal alle barna uansett ferdigheter fortsatt få ha i fred for dumme voksne menn.

FORHÅPENTLIGVIS er denne tydelige framgangen i resultatene på de yngre norske landslagene kommet som følge av en mer gjennomført tilnærming til den ekstra jobben mot de få. Det gjør det lettere å følge opp suksessen.

For fem år siden innførte Fotballforbundet den såkalte «Landslagsskolen» for å sikre en felles oppfølging av de aller beste fra 13 års alderen. Modellen skulle hjelpe alle de nasjonale spillerutviklerne til å se og utvikle et mulig talent i en lagidrett som langt fra er individuelt målbar. Samtidig ble de yngre landslagene styrket med flere trenere pr. lag for å få mer individuell oppfølging etter samlinger, økter og kamper, mens det er blitt betraktelig flere heltidsansatte spillerutviklere i klubbene. Nå er det over 200 slike heltidsansatte spesialtrenere: for eksempel mer enn dobbelt så mange som i Portugal som blir ansett som ledende i fotballens talentutvikling.

De resultatene som kommer med de eldste juniorlagene nå, er det første kullet fra denne nye landslagsskolen og toppklubbenes satsing. Det kan være tilfeldigheter med gode årganger, men også effekten av endringene.

HVERDAGEN på treningsfeltene har forøvrig blitt en annen under den lange spillestilsdebatten etter den eventyrlige Drillo-epoken fra tidlig 1990-tall til guttas EM-sluttspill og jentenes OL-gull i 2 000. Underveis har pendelen svingt ute i klubbene fra færrest mulig trekk før avslutning til mest mulig ballhold.

På de yngre landslagene har denne endringen en stund blitt speilet i strømmen av ganske pasningssikre midtbanespillere, mens det tidligere har vært merkbart færre gutter og jenter fra den tradisjonelle fysisk robuste norske fotballstammen.

Nå er spillerutvalget mer balansert, men i historisk perspektiv er den norske ballsikkerheten betydelig bedre. Det har gjort at Norge i disse kampene gjennomgående har overvekt i ballbesittelse også mot de sterkeste fotballnasjonene, mens de yngste spillerne våre med oppvekst på kunstgress oftere får problemer på dødball, i duellspill over hele banen og spesielt når det er som tettest foran målene.

Det har ført til at de yngste landslagene er spesielt opptatt av å få opp antall gjennombrudd. Til VM neste uke kommer U-20 landslaget med en egen «gjennombruddsindeks» som verktøy for å passe på at spillestilen blir mest mulig effektiv.

DENNE markante forandringen i de unge spillernes ferdigheter gjør at neste steg for juniorlandslagene blir jobben med selve kampinngangene. Altså oppmerksomheten om hva som kreves for å rette opp fortsatt mulige svakheter i utvalget av talenter.

Akkurat det løftet starter selvsagt i klubbene med åpenhet om alle de ulike kravene i sporten og hva som egentlig er et fotballtalent, slik at vi får fram spillertyper som til sammen gjør at seniorlandslagene kan bli enda mer konkurransedyktige.

Ironisk nok er det snakk om et mangfold der også, selv om denne gruppen med de aller beste bare dreier seg om noen promille av hvert barnekull.

Men da vet vi i hvert fall bedre hva vi egentlig snakker om når vi diskuterer talentutviklingen i norsk fotball.

FOTNOTE: Dagbladets kommentator Esten O. Sæther har vært landslagstrener i futsal (innendørsfotball) fra 2009 til 2015.