SEIERENS FINESTE ØYEBLIKK: En gråtende Marit Bjørgen i snøen etter OL-gullet på 3-mila. Mer enn noen har hun vist de viktigste verdiene i norsk idrett.Foto: Bjørn Langsem / Dagbladet
SEIERENS FINESTE ØYEBLIKK: En gråtende Marit Bjørgen i snøen etter OL-gullet på 3-mila. Mer enn noen har hun vist de viktigste verdiene i norsk idrett.Foto: Bjørn Langsem / DagbladetVis mer

Norge beste nasjon i vinter-OL 2018

Forbløffet over Norges OL: - Vi vil ikke ha drittsekker på landslagene våre

Hva er det utlendingene skjønner om den norske OL-suksessen som vi fortsatt sliter med å forstå?

MIDT under det norske gullrushet i OL tvitret en leser at han var lei av alt jeg skrev om samhold, dugnader, bygda, lagånd og norske verdier. Han ville heller høre mer om treningsmetoder og teknikk for å få forklart hvorfor Norge er så mye bedre enn alle andre i olympisk vintersport.

Til vanlig er denne leseren en flink dommer; vel juridisk skolert i å skille mellom rett og galt:

  • . Men når det gjelder det å forklare den overveldende norske innsatsen i Pyeongchang, tar han feil.

Der er det nettopp de tydelige fellesskapsverdiene som gir oss en olympisk konkurransefordel.

DET går en rød tråd mellom de ulike norske landslagene som de siste ukene har prestert akkurat så bra som vi hadde håpet. Det som binder historiene til alpinistene, fristilkjørerne, kombinertløperne, hopperne, langrennsløperne, skiskytterne og skøyteløperne sammen, er fortellingen om hvordan disse små, tette miljøene gjennom årelangt vennskap har løftet hverandre til de største idrettsprestasjonene.

Bare gjennom den fortellingen blir disse medaljene riktig fordelt. Det startet og fortsatte med massevis av unger på skitreningene hos Lyn; samholdet i skøytegarderoben hos de få i Fana IL og vennskapet mellom Kjetil Jansrud og Aksel Lund Svindal.

Eller som Jansrud selv sa det til britiske The Guardian under lekene:

- Vi mener at det ikke finnes noen god forklaring på hvorfor du må være en drittsekk for å bli en topp idrettsutøver. Vi vil rett og slett ikke ha slike folk på landslagene våre.

MEN det er ikke akkurat historiene om vennskap som har vært vår egen framstilling av norsk idrett i årene inn mot OL. Tvertimot. Den skiidretten som har forbløffet verden de siste ukene, har dels vært utskjelt i norsk medier for sitt vanstyre.

Nå etterpå må det være mulig å innrømme at den framstillingen ikke var rettferdig. Underveis i all kritikken ble proporsjonene fullstendig feil. Den norske toppidretten som har beholdt de grunnleggende troverdige verdiene for ærlig konkurranse, er blitt omtalt med samme mistenksomhet som svindlerne. Sånn har mange av oss mistet evnen til å se den avgjørende forskjellen mellom hva som rett og hva som er galt i toppidretten.

OL 2018: OL er over for denne gang, og her er folkets mening. Video: Nicolai Delebekk Vis mer

DA hjelper det å se norsk idrett langt utenfra. Med det perspektivet blir norsk skisport noe annet enn det å dra til OL med en velfylt legekoffert. I de mange fortellingene fra amerikanske og britiske medier om den norske dominansen i Pyeongchang er det mer nøktern samfunnsbeskrivelse enn vintereventyr.

På to uker har OL-bragdene til et miniputt-land med 5,3 millioner innbyggere forbløffet utlendingene. For hvordan er det mulig at lille Norge har utkonkurrert USA i vinteridrett selv om det er mange flere amerikanere enn nordmenn som går på ski?

- I motsetning til USA der alt måles, så får ikke norske barn bli målt i idrett før de er 13 år, forklarer USA Today. Kommentatoren der mener å ha sett lyset etter at nettopp diskusjonen om den prestasjonsfokuserte amerikanske barneidretten har vært hard de siste årene.

De spesielle norske reglene for barneidrett trekkes fram i de fleste utenlandske mediene. Forskjellen sammenfattes i The Ringer som konkluderer:

- Vi amerikanere ville sannsynligvis ha gjort det bedre om vi slappet litt av, latt ungene ha det gøy med idrett og ikke brydd oss så mye om vi tapte eller vant.

HOS oss kalles denne tette sammenhengen mellom elitesport og breddearbeidet i lokale klubber ganske traust for «den norske idrettsmodellen». På tross av sammenhengende elitesuksess fra tidlig på 1990-tallet og en befolkning der nå 93 prosent av alle barn og unge har vært innom en idrettsklubb, har denne modellen lenge vært under press.

Ofte blir det krevd egne akademier for de beste barna og tidligere topping for å oppnå enda bedre resultater. Seinest etter sist sommer-OL var det noen som mente at nettopp toppidretten måtte skilles ut fra det lokale brede, sosiale idrettsarbeidet slik det ble gjort i Danmark.

Men ingen utenlandske medier skriver om noe dansk idrettsunder. Heller ikke om sommeren.

DET er derfor vi må se det som utlendingene ser. For eksempel at den norske suksessen ikke kommer på grunn av mye penger til toppidretten.

For mens vi snakker ned en stor norsk smørebuss, skriver anerkjente The Guardian om hvor mye mer penger britene bruker på sin eliteidrett. Det forbløffende faktum at hele den norske Olympiatoppen har 155 millioner til bruk på både sommer -og vinterutøverne, mens de britiske OL-budsjettet er ti ganger større enn Norges:

  • De 90 millionene Storbritania brukte for å få 5 medaljer i Pyeongchang, er omtrent det samme beløpet som vi satset for å sette olympisk rekord med våre 39..

Men det i seg selv gir ingen grunn til å mase om mer penger. Det vi trenger er å forstå hvilke verdier som ligger i den norske folkeidretten; det at hvert eneste lokalsamfunn passer på at hver enkelt får like muligheter til å leke.

FOR mer enn noe annet har disse vinterlekene minnet oss om kraften i det vi ofte tar som en selvfølge. Det at hvert sted og hvert idrettsmiljø teller like mye fordi en norsk OL-mester like gjerne kan komme fra Sørlandet eller Bergen som fra Trøndelag.

Og enda mer. Fordi rommet for å leke til slutt er mye viktigere for oss enn veggen med alle medaljene.