BARNESKIRENNENES MESTER: Petter Northug etter nok en VM-triumf. Ingen er bedre enn ham til å fronte skisportens kampanje for å få fokus på de rette verdiene i barnerennene. Der hører ikke rådyr fluor hjemme. FOTO: Terje Pedersen / NTB scanpix.
BARNESKIRENNENES MESTER: Petter Northug etter nok en VM-triumf. Ingen er bedre enn ham til å fronte skisportens kampanje for å få fokus på de rette verdiene i barnerennene. Der hører ikke rådyr fluor hjemme. FOTO: Terje Pedersen / NTB scanpix.Vis mer

Forbud mot fluor i langrenn

Forby denne giften nå!

Langrenns-Norge må ha større tiltro til sin egen moral. Selvsagt klarer sporten å overholde et forbud mot fluor hvis den virkelig vil.

DENNE uka avgjør langrennskomiteen i Norges Skiforbund om de skal innføre forbud mot helsefarlig og svinedyr fluorsmøring i barneskirenn for løperne under 16 år. Etter at Petter Northug i et tiår har lært oss alt om hvordan barneskirenn skal vinnes på ærlig vis, burde det være en lett avgjørelse.

Forbudet har dessuten en tragisk begrunnelse i en sport som sist vinter ble sterkt preget av tapet av en engasjert klubbarbeider som utviklet kreft etter mange år som frivillig i smørebua. Men etter at det i høst ble klart at det foreløpig er umulig å kontrollere fluorbruk, føler langrennslederne seg presset av sine egne til å holde litt igjen på forbudslinja.

Den usikkerheten er til å skjønne inn i en fluordebatt som drar med seg mange viktige diskusjoner om hvordan det landsomfattende, sterke skimiljøet best skal bevare langrenn som en bred nasjonalidrett.

Men vegringen mot å innføre et forbud som ikke kan kontrolleres, er ikke til å forstå.

Stoler virkelig ikke norsk langrenn mer på sin egen etisk standard?

FORHÅPENTLIGVIS blir det nettopp tryggheten på at skimiljøet landet rundt vet forskjell på rett og galt, som gjør at langrennskomiteen velger å forby høykonsentrert fluorsmurning i barneskirenn.

Gårsdagens kretsledermøte om forbudet var dessverre mer preget av mistro. Der kom hver eneste av landets 16 skikretser med sine samvittigsfullt gjennomarbeidede innspill om fordeler og utfordringer ved å innføre et fluorforbud, men ingen våget å skille forbud fra kontroll.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Akkurat det er et nødvendig skille i denne saken. Langrennssporten trenger ikke enda en regel som det er vanskelig å håndheve; den trenger en klar beskjed om hva som er riktig og hva som er galt.

Og nå er det definitivt riktig å ta et oppgjør med et dyrt, miljøskadelig produkt som bare skaper enda mer utålmodighet og resultatstress hos unge langrennsløpere.

SAMTLIGE av de regionale skilederne vil jo i utgangspunktet ha fluoren bort fra sporten. Spørsmålet er når og hvordan, og de svært ulike svarene på kretsledermøtet ga ingen ryggdekning for de nasjonale lederne til å innføre et øyeblikkelig fluorforbud. Der ville ingen krets ha forbud uten at kontrollen var kommet på plass. Men det er likevel klokt av ledelsen å la råd være råd i denne saken, og selv ta en radikal beslutning.

For mer enn noen gang trenger norsk langrenn ledere som står opp for en verdibasert nasjonalidrett. Der er forbudet mot forurensende og dyr fluor riktignok bare en av flere saker som sikrer en billigst mulig, inkluderende og trygg sport, men dette er en merkesak:

  • En sport som er blitt kritisert for å holde seg med landslag som leter etter etiske snarveier, må velge rett i hver eneste av disse merkesakene.

Da gjelder det å unngå at OL-sesongen starter med en smørebom før snøen har falt.

MANGE lokale skilederne er mer redde for å gjøre langrenn til en forbudssport. De synes det allerede er vanskelig og strengt nok med kontroll av teknikker og sporvalg, om ikke forbudslista skal utvides med en finjustering av det som smøres under skia.

Når så denne fluorglideren heller ikke direkte kan kontrolleres i hvert enkelt renn, frykter miljøet mistenkeliggjøring. Seinest i ungdomsmesterskapet i Holmenkollen i våres der fluor var forbudt, syntes noen ledere fra konkurrerende kretser at de imponerende raske Buskerud-løperne gled mistenkelig godt.

Den mistanken burde de vært voksne nok til å bearbeide for seg selv. Norske skiløpere har siden sportens begynnelse som konkurranseidrett skult på konkurrentenes glid og utstyr, men nå gjelder det noe mer. Det å vise at langrenn virkelig er tøffest uten fluor.

Da er ikke en effektiv kontroll noe godt svar. Foreldrene må dempe resultatstresset og egne ambisjoner på ungenes vegne, og innse at dette egentlig ikke dreier seg om sekunder og plasseringer i barne -og ungdomsrenn som fort er glemt. Den felles utfordringen er å ta vare på norsk langrenns troverdighet slik at sporten forblir en felles nasjonal glede.

SÅNT krever voksne ledere på alle plan, men ellers ikke mer ærlighet enn vi alle forventer av oss selv hver gang vi leker eller konkurrerer:

  • Blir noe forbudt, er det en selvfølge at vi overholder forbudet. Poenget er ikke at noen kontrollerer oss, men at vi kontrollerer oss selv.

Våger langrennskomiteen denne uka å sette en 16 års grense for bruk av fluorsmurning, kommer uansett klubber og kretser lojalt til å følge den nye regelen.

De få, overivrige mammaene og pappaene som måtte være dumme nok til å gjøre noe annet, har ingen ting å vinne uansett.

De er på alle vis tapere, og drar bare langrennssporten med seg.