SLO TIL PÅ SISTE SJANSE: Alexander Kristoff tok seieren på den siste etappen i Tour de France. Foto: REUTERS/Stephane Mahe
SLO TIL PÅ SISTE SJANSE: Alexander Kristoff tok seieren på den siste etappen i Tour de France. Foto: REUTERS/Stephane MaheVis mer

Vant på Champs-Élysées:

Fordi han er Alexander Kristoff

KOMMENTAR: Mannen med jernviljen slo til i Paris.

ETTER 3328 KILOMETER var vi seiersløse i Tour de France. Etter 3329 var treukersrittet reddet sett med Norges øyne.

Og selvsagt ble varen levert av Alexander Kristoff.

Mannen med den umettelige sulten etter å vinne.

Mannen med en egen evne til å spa ut kreftene som trengs bare anledningen blir stor nok.

I EN ALDER AV 31 ÅR har altså denne mannen sakte, men sikkert bygd seg opp en palmarès få andre norske syklister kan måle seg mot:

OL-bronse, VM-sølv, seier i både Milano-Sanremo og Flandern rundt, EM-seier og nå tre - 3 - etappeseirer i Tour de France.

Jeg kan love dere én ting: Hadde alle norske idrettsutøvere vært like flinke til å maksimere eget potensial, hadde vår lille idrettsnasjon stått bak en hel rekke flere internasjonale idrettsbragder.

Ole Gunnar Solskjær og Roar Strand. Der har du to fotballspillere som har kommet seg lengre enn man strengt tatt skulle tro var mulig basert på deres ferdigheter målt opp mot alle andre fotballspillere på verdensbasis.

INNENFOR SYKKELSPORTEN, en annen verdensidrett, er Kristoff et lysende eksempel på hvor langt det er mulig å nå som et produkt av banebrytende utholdenhetstrening, evnen til å justere og ta de rette grepene underveis og viljestyrke ut av en annen verden.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Her er det fristende å sitere etter treningsmantraene til Stein Ørn:

”Riktig trening til riktig tid”.

Vinnerviljen - eller snarere et ønske om å vinne - har nok vært der hele tiden. Men kanskje ble instinktet pirret allerede i ung alder. Tidlig i tenårene var nemlig ikke Alexander verken spesielt fryktinngytende på sykkelen eller seiersvant. I stedet måtte han forsone seg med at han regelrett ble frakjørt av konkurrentene sine.

Ting endret seg heldigvis til det bedre.

Som 16-åring vant han Ungdoms-NM for første gang og ble nummer fire i Ungdoms-OL. Derfra bygde han ut premiesamlingen ytterligere og endte opp med en rekke seirer mens han fremdeles holdt junioralder. Og fortsatte trenden som senior.

SOM VI ALLE NÅ VET skulle det ikke gå like enkelt for Stavanger-mannen å etablere seg som proffsyklist.

Jeg nevnte triumfene hans i stad, og ingen av dem kom før han hadde fylt 25 år. Da ”sjokkerte han alle” ved å bli OL-medaljør i London.

To år senere vant han Milano-Sanremo. To etappeseirer i Tour de France. Og Flandern rundt året etter der igjen.

Ingen barnestjerne. Intet stjerneskudd på proffhimmelen.

Men en mann for de store anledninger.

Han har selv gjort et poeng ut av at han ble avskrevet foran VM på hjemmebane i Bergen. Han har rett i at de fleste i forkant snakket om Edvald Boasson Hagen, på grunn av hans etappeseier fra touren året, og dels lysende form fram mot mesterskapet.

JEG AVSKREV aldri Alexander Kristoff.

I stedet skrev jeg en sak med tittelen: ”Når rittene blir lange, leverer Kristoff alltid. I de største rittene er det få syklister som er like stabile som 30-åringen.”

Den første delen av saken lød som følger: ”Uavskrivelig. Det er et godt ord å bruke om Alexander Kristoff”.

Tour de France er en stor anledning. Det er sykkelsportens aller største arena.

Vi er vant til å se Kristoff med hjelmen på snei, med sitt fandenivoldske ansiktsuttrykk som gisper etter mer oksygen lenge etter at han har presset seg over i rød sone. Det regner og blåser. ”Skikkelig vestlandsvær”. DETTE passer godt for Alexander Kristoff, sier vi.

Slik var det ikke på søndag. 116 kilometer, de fleste av dem i labert tempo, mellom Houilles og Champs-Élysées. Sol!

De kom dog mot slutten av den mest kraftutmattende anstrengelsen av dem alle: Tour de France.

NÅR ALLE ANKOMMER SPURTEN med freshe bein, da har vi lært oss at det alltid dukker opp en på høyre eller venstre side, gjerne fra bakhjulet til nettopp Kristoff, og røver etappeseieren utenfor vår rekkevidde.

Uten André Greipel, Mark Cavendish, Dylan Groenewegen, Fernando Gaviria og Marcel Kittel var det utvilsomt en gedigen mulighet til å sette ny personlig rekord etter 6.-, 2.-, 3.-, 3.- og 5.-plass i Paris under de siste fem forsøkene.

Men å vinne her, uansett hvilke navn som er eller ikke er her, er uansett enormt.

Måten han gjør det på også, der han kriger seg inn på bakhjulet til John Degenkolb og holder det hele veien gjennom den siste svingen ut på oppløpet: Det er verdensklasse.

Han ser åpningen, angriper tidlig. Og spurter, og spurter, og spurter, og spurter.

Det er rett og slett en spurt for evigheten. Som i Sanremo.

Det er mange veier til Paris, men den aller deiligste går rett igjennom selve hjertet. Nedover Champs-Élysées.

ALLE MØDRE, fedre, trenere og ledere der ute. Dere som opptrer innenfor breddeidretten og som i hverdagen forholder dere til aldersinnsdeling, topping av lag, talentsamlinger og som på hvert deres vis er med på å påvirke om en ung gutt eller jente synes idretten de holder på med er morsom nok til å fortsette videre med i framtida, notér dere dette:

Husk at det ikke nødvendigvis er stjerna som skinner aller klarest som går hele veien fram og vinner noe av det aller største som kan vinnes innenfor grenen det konkurreres i.

Noe er medfødt. Andre ting er tillært.

Noen ganger er det merkelige tilfeldigheter som at Stein Ørn skulle møte en spinkel fotballspiller fra Korsvoll for aller første gang i 1993.

Men en vinner han trenger vilje. Og Alexander Kristoff har i alle år utvist en umettelig appetitt på å vinne den neste seieren, og den neste seieren. Igjen og igjen.

En vinner trenger også å tape. Og å slite. Det motiverer til å ta den ekstra treningsøkten, til å gripe den rette muligheten og sørge for at smaken av nederlag ikke skal få feste seg. Igjen.

NÅ HAR HAN OGSÅ VIST FRAM en annen egenskap som kjennetegner en mester: Tilpasningsdyktighet.

Med proffkontrakten i baklomma og uten å lykkes med forsøket på å få Michael Mørkøv med seg på flyttelasset over til UAE Team Emirates: Hva gjorde Alexander Kristoff og Team Kristoff?

Han pakket kofferten og reiste ned til Tour of Britain uten sine sedvanlige hjelpere, for å øve seg på å manøvrere seg selv i vinnerposisjon på egenhånd.

Det var noe han kunne få bruk for under VM på hjemmebane den høsten, og under den kommende sesongen der spurtfokuset fra lagets side ville være enda lavere enn han var vant til i Katusha.

I VM gjorde han de aller fleste forhåndsspådommer til skamme og var bare centimetere unna å nekte Peter Sagan sin tredje strake tittel.

Søndag tok han karrierens største spurtseier. Og han gjorde det - så å si - på egenhånd.

Fordi han er Alexander Kristoff.