UTVIKLET EN VINNER: Stina Nilsson har tatt store steg med Ole Morten Iversen som svensk trener. Så store at det er fint å hente ham hjem igjen. FOTO: Terje Pedersen/NTB Scanpix
UTVIKLET EN VINNER: Stina Nilsson har tatt store steg med Ole Morten Iversen som svensk trener. Så store at det er fint å hente ham hjem igjen. FOTO: Terje Pedersen/NTB ScanpixVis mer

Ole-Morten Iversen ny trener for langrennsjentene?

Forholdet til Sverige er slutt. Nå er det bare norske jenter som gjelder

Ole-Morten Iversen er et klokt valg som ny trener

DET var langt mellom de svenske jentene på rulleski opp de stupbratte alpeveiene i Val Senales sist gang jeg besøkte Ole-Morten Iversen og gjengen hans rett før sesongstart i fjor. Seinere har framgangen bare fortsatt for svensk kvinnelangrenn. Mye på grunn av Charlotte Kallas jubelsesong selvsagt, men også bak denne daværende privatløperen har utviklingen ikke vært til å ta feil av:

  • Ole-Morten Iversen som sjef for svensk kvinnelangrenn var en suksess.

Det er derfor han er rett mann til å ta over et norsk landslag som år etter år har hatt svært gode trenere. Egil Kristiansen, Roar Hjelmeset og Sjur Ole Svarstad har alle gjort en fin jobb.

Akkurat det er blitt en vane for trenere rundt de norske skilandslagene. De kommer fra en sport som er samlet rundt noen hovedretninger for riktig trening. Ganske enkelt fordi denne samme tenkningen igjen og igjen gir fine resultater.

NETTOPP den naturlige avstanden mellom jentene på den rulleskiøkta i de italienske alpene, speilet den norske tradisjonen for hvordan det er klokt å utvikle skiløpere. Her fungerer det best med tålmodighet; store doser med lav intensitet og en grunnleggende god forståelse for at det er løperen selv som avgjør hvordan treningen skal gjennomføres.

Disse prinsippene er samlet i boka «Utviklingstrappa» som de siste 15 årene i to reviderte utgaver har vært den sentrale kunnskapen bak en nesten sammenhengende norsk framgang i sporet. Og som innholdsmessig står på skuldrene til en rekke av de gamle norske skikongene.

Vil du ha referanser på om denne tradisjonen fortsatt holder, trenger du ikke gå lenger tilbake enn til guttas åpningsdistanse i OL. Der ble Simen Hegstad Krüger en overraskende vinner for alle andre enn de få utvalgte som til daglig hjelper til er med treninga hans.

For de sier at ingen langrennsløper har fulgt oppskriften i «Utviklingstrappa» fra dag til dag gjennom vinter etter vinter som denne 25-åringen fra Lyn. Det blir 15 år med steg for steg før han til slutt stod på toppen med to gull og en sølv i OL.

DE som stadig skriver og redigerer denne boka vet altså hva de snakker om. Ole Morten Iversen var helt fra starten i 2003 en av de viktigste fagpersonene i dette arbeidet.

Det var denne kunnskapen han tok med seg til Sverige for to år siden. Den hjalp svenskene til å utfordre det tidligere så dominerende norske kvinnelaget mer enn noen gang på mange år.

Disse helt konkrete resultatene av Iversens ledelse på internasjonalt nivå forteller også at det er på tide å hente ham hjem.

For nå er det flere ledige jobber på de ulike norske landslagene. Og flere konkurrenter som har kapasitet til å stoppe den norske dominansen i skisporet.

ETTER en vinter der det norske jentelaget har fått hardere konkurranse enn på lenge og gutta blir utfordret av en ny russisk generasjon, er det nødvendig å være tydelig på disse bærende prinsippene:

  • Det er den kunnskapsbaserte norske langrennssporten som gir oss grunnlag for å konkurrere godt.

For den trenerkabalen som sportssjef Vidar Løfshus skal legge de neste ukene, betyr det at samtlige hovedtrenere må være på et faglig toppnivå. Det er allerede sikret på herrelagene der Arild Monsen og Eirik Myhr Nossum kommer til å samarbeidet tettere med sprint -og allround-gruppa.

Med Nossum som sjef blir det i tillegg en klar vektlegging av det å øke den fysiologiske kunnskapen hos løperne. Målet er å gi hver eneste landslagsløper enda bedre muligheter til både å styre og utvikle sin egen trening.

DEN tenkningen blir aktuell også inn mot jentene der et par av de aller beste denne vinteren har opplevd større formsvingninger enn vanlig. Her har Ole Morten Iversen en faglig tyngde som kan hjelpe. Samtidig kommer han med mer enn nok av erfaring til å samle laget enda tettere rundt seg.

Det siste er til god hjelp foran den første vinteren uten mamma på plass. Marit Bjørgen har naturlig dratt langrennsjentene sammen bare ved å være seg selv. Ole Morten Iversen trenger heller ikke å gjøre noe annet. Han bærer jo med seg den norske skitradisjonen.

MEN også den tradisjonen må forklares for et rekordstort hjemmepublikum som ikke alltid er like nøye med å lese av resultater hvor høyt nivå norsk langrenn egentlig har. De siste årene er det blitt røft å være norsk landslagstrener. Det har vokst opp en stor gruppe sterke løpere som er blitt godt vant når det gjelder oppmerksomhet. Dels også når det gjelder personlig økonomi.

I et aldri hvilende nyhetsdøgn setter denne sterkere løpermakten krav til tydelig ledelse. Der er det vesentlig at Skiforbundet støtter trenerne og fellesskapet, og demper utøvernes egeninteresser når disse personlige valgene drar ned laget. Ingen er egentlig tjent med at norsk langrenn blir utøverstyrt.

For denne sporten er ikke større enn at den er avhengig av norske løpere som også tar ansvar for mer enn sin egen skilykke. Slik var Ole-Morten Iversens svenskehjelp bra for vårt eget skimiljø også.

Kanskje blir nettopp det å løfte fram en solidarisk sport den viktigste oppgaven for de nye trenerne i årene som kommer.