Forretningsmessig

Det sekssifrede førsteopplaget og dagligvaredistribusjonen forteller mye om den forretningsmessige ideen bak boka om Bjørn Dæhlie. Dessverre preger dette også innholdet - og demper sider ved boka som er både varme og viktige.

Bjørn Dæhlie: «Gulljakten»
Libriarte 220 s Kr 198

«Gulljakten» er en bok som i stor grad fascinerer, i en viss grad irriterer - men som totalt sett etterlater seg et inntrykk av at Bjørn Dæhlie ikke ønsker, eventuelt ikke makter, å åpne seg mer enn det som er forretningsmessig korrekt.

Boka kan deles inn i tre kategorier:

  • Det Bjørn Dæhlie har å fortelle oss:

Idrettsgleden, naturopplevelsene, motivasjonen - og bekymringene rundt både dagens ungdom og langrennssportens framtid. Varmt og til tider vakkert beskrevet - og viktig både for foreldre og idrettsledere.

  • Det Bjørn Dæhlie kunne ha spart oss for:

Omtalen av både nåværende og tidligere sponsorer, med forsøksvis ideelle begrunnelser for å velge hvem som skal dytte millioner inn på kontoen hans.

Og de altfor mange bildene uten annen motivasjon enn å gi sponsorene ytterligere reklame.

Gjennomgangen av en annen forretningsidé, TV2-serien «Gutta på tur», virker også påtredd, og burde vært spart til fordel for bokas største svakhet:

  • Det Bjørn Dæhlie burde ha fortalt oss:

Leseren holdes stort sett på en stavlengdes avstand. Dæhlie begrenser åpenheten rundt seg selv til forhold som lett kan smiles bort i humoristiske formuleringer. Inntrykket forsterkes på samboer Vildes hjemmeside.

Er det virkelig så idyllisk å være samboer, far til to småbarn og storforbruker av treningstimer og reisedøgn?

Dæhlie bruker også mer plass på forholdet til Arne Brimi og Arne Hjeltnes enn til Vegard Ulvang og den hardeste konkurrenten på 90-tallet, Vladimir Smirnov.

Vennskapet med Ulvang har overlevd læregutt Bjørns sportslige opptur og nestor Vegards ditto nedtur - og har garantert mye spenning og refleksjoner i seg. Men ikke i boka.

Og selvfølgelig burde vi fått del i Bjørns tanker rundt den tragiske bortgangen til en av nøkkelpersonene i landslagsmiljøet og Vegards bror, Ketil.

Dårlig korrektur og mer alvorlige innvendinger til tross: Dæhlie framstår både som reflektert og kunnskapsrik. Han har et åpent forhold både til egen økonomi og stjernestatus, og betraktningene er hele tida preget av bevisstheten om at han fort kan framstå som en dobbeltmoralist.

Men totalt sett er «Gulljakten» en bedre forretning enn biografi.