Først meg selv

For hvem gidder å hjelpe kameraten i sporet? Esten O. Sæther kommenterer.

||| DET hadde vært moro å slippe inn på det siste lagmøtet til de norske herreløperne før lørdagens fellesstart kan avgjøre Tour de Ski.

For er det virkelig slik at Norge stiller med et samlet lag i denne konkurransen, og er det sant at langrenn er i ferd med å skifte karakter fra en tvers igjennom individuell idrett til en sport der vinnerne løftes fram av fellesskapet?

Det første svaret kommer når 20 km i Val di Fiemme byr på 45 bonussekunder, mens sammenlagtlederen Dario Cologna etter hvert kan si litt om det siste spørsmålet.

I beste fall er han også et produkt av en ny tenkning i sporten.

DA Fredrik Aukland overtok ansvaret for de sveitsiske løperne sist sommer var det nettopp det manglende fellesskapet i gruppa han først tok tak i.

Det er spesielt interessant fordi bitte lillebror Fredrik kommer fra en skifamilie som de siste årene har frontet utviklingen mot mer lagtenkning innen langrenn. Som trener for brødrene Anders og Jørgen har Fredrik ført videre den satsingen som i 2004 ga en etterlengtet norsk triumf i Vasaloppet da eldstemann i familien vant etter en intern avtale. Fredrik kom selv på en strålende 58.plass i dette rennet, mens Jørgen på tredje fulgte Anders helt til det ble klart hvem av de to som skulle utnytte samjobbing til seier.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det er det snakk om nå også.

FOR sveitserne gjelder det knapt å gi Cologna mulige bonussekunder eller en billigst mulig reise på fellesstarten lørdag. Men det kan for eksempel være avgjørende å ofre startraske Curdin Perl for å blokkere sekundsjansene for Vassili Rotchev, Eldar Rønning eller Petter Northug på den første innlagte spurten.

Det blir første testen på om den svært spennende langrennstreneren Fredrik Aukland har klart å innføre en ny tenkning bare på noen måneder.

SÅNT er langt tyngre på det norske laget. En landslagstrener for Norge er tradisjonelt mer en koordinator enn en faglig udiskutabel ener som fritt bruker løperne for å oppnå et maksimalt totalresultat. Langrennsheltene våre har historie for å passe på seg selv både treningsmessig og taktisk.

Denne bakgrunnen har gjort herrelangrenn til en de mest individualistiske norske idretter. Riktignok har det gjennomgående vært lite splittelse blant de beste løperne, men i sporet har de tatt de avgjørende valgene selv.

DET er en slik tenkning som en konkurranseform som Tour de Ski utfordrer. Da Aukland-brødrene introduserte lagjobbingen i Vasaloppet, trodde mange av oss at dette skulle forandre sporten kjapt. Foreløpig har ikke dette skjedd, men med flere lange viktige sammenlagtrenn presser denne utviklingen seg fram.

Helst bør det synes på lørdag. Tour de Ski er vinterens høydepunkt sammen med VM, og det norske herrelaget går inn i avslutningen med en bredde som kan brukes til å gi best mulig sjanse for sammenlagtseier.

IRONISK nok er det denne bredden som også gir mest trøbbel. For landslagstrener Morten Djupvik er det vrient å plukke ut den norske vinnerkandidaten. Det skiller bare seksten sekunder mellom Eldar Rønning og Petter Northug i sammendraget og normalt sett har de hver sin fordel igjen:

** Rønning er sterk nok til å vinne 20 km klassisk, mens Northug trenger hvert bonussekund i fellesstarten for å være i posisjon for skøytingen opp Alpe Chemis i finalen søndag.

Hvem skal laget da eventuelt gå for?

DESSUTEN gir de tre innlagte spurtene noen fysiske utfordringer som løperne ikke har så mye erfaring med. Bakkene på jordene rundt den kjente VM-stadion i Val di Fiemme er lange og røffe. Med mer melkesyre etter ekstreme fartsøkninger underveis, kan bonussekundene fort bli for kostbare.

Da er det kanskje bedre å la noen spesialsprintere konsentrere seg om spurtene slik som det er vanlig i sykkelsporten, og på det viset forsikre seg om at i hvert fall ikke Cologna eller Rotchev kan trekke fra disse sekundene. Jon Kristian Dahl har vunnet innlagt spurt i Tour de Ski før og Tor Arne Hetland har hurtigheten til å fikse oppgaven, men er de villig til å innordne seg i et slikt lagsystem?

DETTE er svarene løperne selv må gi. For hver gang de sier ja på lagmøtene og holder ord i sporet, forandres sporten i retning lagidrett.
Rent resultatmessig høres det ut som en fordel for den nasjonen som har den største bredden, men sannsynligvis vil det ennå gå ganske mange resultatlister før du ser den store norske forskjellen.

Vi er vant til å være oss selv nok.